Kor stort areal med botnfauna i Ytre Førdefjord kan gå tapt før kvalitetselementet fell frå «svært god» til «god», etter departementet si vurdering?

Kor stort areal med botnfauna i Ytre Førdefjord kan gå tapt før kvalitetselementet fell frå «svært god» til «god», etter departementet si vurdering?

Klima og miljødepartementet gav 30. september 2026 eit tidsavgrensa løyve til å deponere 4,5 millionar tonn gruveavfall i Førdefjorden over tre år. Departementet skriv sjølv at botnfaunaen under deponikjegla på 0,23 km² «vil gå helt tapt». Miljødirektoratet reknar med at eit areal på «over 0,4 km2 men vesentlig mindre enn 1,4 km2» blir målbart påverka. Talet byggjer på ei effektgrense på 6 mm sedimentering i året. Havforskingsinstituttet viser til negativ effekt ved 1 mm. Botnfaunaen i vassførekomsten er i tilstand «svært god». Etter Weserdommen er det forringing når eitt kvalitetselement fell ein klasse. Dommen seier òg at løyve skal nektast når eit tiltak «may cause a deterioration». Det er nok at tiltaket kan føre til forringing. Uvisse kan difor ikkje gå i favør av løyvet. Ho må gå i favør av vatnet. Staten har ikkje oppgitt kor grensa for forringing går. Departementet skriv at det «ikke finnes noen eksakt grense» for kor mykje botnfauna som kan dekkjast til. Miljødirektoratet viser i staden til ei femprosentgrense for hydromorfologisk påverknad, laga for grunne naturtypar ned til 20 meter. Deponiet ligg på 250 til 330 meter. Departementet vedgår òg at det «alltid vil hefte noe usikkerhet ved slike beregninger».
Likevel konkluderer departementet med at forringing ikkje vil skje. Dermed blir unntaksregelen i § 12 ikkje prøvd. Det var nettopp vilkåra i § 12 som gjorde at Høgsterett kjende dei tidlegare løyva ugyldige 17. juni 2026.
Eg ber om at svaret oppgir grensa departementet har brukt, kva fagleg grunnlag ho byggjer på, og korleis vurderinga oppfyller kravet i Weserdommen om å nekte løyve når eit tiltak kan føre til forringing.

Det følger av vannforskriften at overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes med sikte på at vannforekomstene skal ha minst god økologisk og god kjemisk tilstand. Hovedregelen er at det ikke kan gis tillatelse etter forurensningsloven til virksomhet som medfører at miljømålene ikke nås eller som fører til at tilstanden forringes. Skal det gjøres unntak fra denne hovedregelen, må vilkårene for unntak være oppfylt.
Departementet har lagt Miljødirektoratets vurdering til grunn for den tidsbegrensede tillatelsen som ble gitt 30. september 2026. Miljødirektoratets vurdering er at det ikke er grunn til å tro at deponering i tråd med søknaden om tillatelse til deponering av 4,5 millioner tonn avgangsmasser over en periode på 3 år vil medføre forringelse i vannforskriftens forstand. Det er deponeringen som er beskrevet i søknaden som er vurdert, og det er derfor ikke vurdert hvor mye mer som må til for at det med sikkerhet skal være snakk om forringelse. Det var heller ikke nødvendig å gjøre for å innvilge søknaden.