Hvorfor har regjeringen nøyd seg med å "suspendere" utslippstillatelsen fra 2016 (se vedlagte vedtak), framfor å kjenne den ugyldig, og ser regjeringen dette som en lojal oppfølging av Høyesteretts dom?

Hvorfor har regjeringen nøyd seg med å "suspendere" utslippstillatelsen fra 2016 (se vedlagte vedtak), framfor å kjenne den ugyldig, og ser regjeringen dette som en lojal oppfølging av Høyesteretts dom?

Høyesterett har slått fast at utslippstillatelsen er ugyldig (materiell kompetansemangel) og at den ikke kan repareres eller godkjennes i ettertid. Dette fremgår av avsnitt 138 til 145 i Høyesteretts dom, se https://lovdata.no/avgjorelse/hr-2026-1360-a
Vi spør oss hvorfor ikke departementet like gjerne kan kalle tilbake tillatelsen, i stedet for å suspendere den. Etter det vi kan se har Høyesterett gitt en klar dom som viser at det ble fattet et ugyldig vedtak, noe vi legger til grunn at også regjeringen erkjenner. Ut i fra brev til Nordic Mining fr departementet datert 30. sept 2026, kan en få et inntrykk av at en ser for seg at utslippstillatelsen senere kan settes i kraft (repareres eller godkjennes i ettertid), noe som etter vårt syn er stikk i med de anvisningene Høyesterett har gitt.
Konsekvensen av dommen bør etter vårt syn være at utslippstillatelsen av 2016 kalles tilbake, at selskapet må søke om en ny varig utslippstillatelse, og at alle vilkårene for å gi tillatelse vurderes ordentlig basert på dagens situasjon, og med mulighet for å gi høringsuttalelser. En ordentlig prosess vil avsløre at dette prosjektet, slik det nå er utformet, ikke kvalifiserer som et strategisk viktig prosjekt. Dersom regjeringen legger opp til en enklere prosess vil dette etter vårt syn være en total mangel på respekt for Høyesterett.

Jeg vil være tydelig på at tillatelsen som ble gitt i 2016 er kjent ugyldig, og at staten er forpliktet til å ta grep for å rette opp i dette. Dommer fra Høyesterett skal følges opp av staten, både i denne saken og i andre saker som handler om vannforskriften. Her er det ingen uenighet.
Samtidig er det viktig å være presis om hva dommen faktisk sier, og ikke sier. Høyesterett kom til at tillatelsen fra 2016 var ugyldig fordi begrunnelsen som ble gitt den gangen ikke oppfylte kravene for unntak i vannforskriften. Dommen sier derimot ikke at sjødeponi er ulovlig, og Høyesterett har uttrykkelig ikke tatt stilling til om hensynet til forsyningssikkerhet for mineraler kan begrunne unntak etter vannforskriften i denne saken.
Uttalelser om at staten ikke respekterer dommen fra Høyesterett er alvorlige, men bygger etter mitt syn på misforståelser om hva Høyesterett faktisk tok stilling til og avgjorde. Dommen pålegger ikke staten å stanse deponeringen, trekke tilbake tillatelser eller komme til et bestemt resultat i den videre behandlingen av saken. Det dommen krever, er at saken vurderes på nytt i tråd med de rettslige rammene Høyesterett har trukket opp.
En lojal oppfølging av dommen innebærer nettopp å foreta en slik ny vurdering. Vurderingen kan føre til at tillatelsen opprettholdes, endres eller trekkes tilbake med virkning fremover i tid. Dette må avgjøres etter en grundig og forsvarlig vurdering av saken, og vil derfor ta noe tid.
Jeg registrerer at enkelte har tatt til orde for at tillatelsen burde vært trukket tilbake umiddelbart etter Høyesteretts dom. Det er jeg uenig i. Utgangspunktet er at den som har fått en tillatelse, som senere er kjent ugyldig, kan forholde seg til denne frem til forvaltningen har vurdert saken på nytt. Dette fremgår blant annet av lovproposisjonen til den nye forvaltningsloven. I denne saken mener jeg det er riktig å holde fast ved dette utgangspunktet.
Departementets oppfølging av Høyesteretts dom må forstås i lys av hvordan vannforskriften fungerer. Forskriften gjennomfører EUs vanndirektiv. Vannforskriften forbyr ikke deponering i sjø, men dersom deponeringen fører til en forringelse av miljøtilstanden kan det ikke gis tillatelse uten av vilkårene for unntak er oppfylt. Høyesteretts dom gjaldt ett av disse unntaksvilkårene, nærmere bestemt vilkåret om at det må foreligge en «overriding public interest». Det er likevel ikke slik at enhver deponering av masser fører til en forringelse i vannforskriftens og vanndirektivets forstand. Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak.
Kort tid etter Høyesterett avsa sin dom søkte Engebø Rutile and Garnet AS om en tidsbegrenset tillatelse til å deponere 4,5 millioner tonn avgangsmasser over en periode på tre år. Bedriften mente at denne deponeringen ikke ville medføre en forringelse i vannforskriftens og vanndirektivets forstand. Til sammenligning gjaldt den opprinnelige tillatelsen deponering av 250 millioner tonn, som senere ble nedjustert til 170 millioner tonn. Departementet var trygge på at det ikke ville skje en forringelse i perioden søknaden ble behandlet, og på at søknaden mest sannsynlig kunne innvilges. Det var derfor ikke nødvendig eller hensiktsmessig å stanse deponeringen umiddelbart for å oppfylle kravene i forskriften og direktivet. Tvert imot ville det i denne situasjonen vært urimelig å påføre selskapet og de ansatte de betydelige konsekvensene en stans ville medført, før det var avklart om det kunne gis en tidsbegrenset tillatelse.
Som kjent har departementet nå ferdigstilt denne vurderingen og innvilget søknaden om en tidsbegrenset tillatelse, med strenge krav til utslipp, overvåking og rapportering. Konklusjonen er at en slik begrenset tillatelse ikke vil innebære en forringelse i vannforskriftens og vanndirektivets forstand. Det var derfor heller ikke er nødvendig å vurdere vilkåret som Høyesteretts dom gjaldt.
Samtidig har vi suspendert den opprinnelige tillatelsen. Suspensjonen innebærer at den tillatelsen Høyesterett har kjent ugyldig, ikke kan brukes som grunnlag for drift i perioden hvor den tidsbegrensede tillatelsen gjelder. Den ugyldige tillatelsen er satt til side, og selskapet må forholde seg til den nye tillatelsen og de vilkårene som følger av denne. Suspensjonen bidrar også til å skape en ryddig rettslig situasjon frem til den videre behandlingen av saken er ferdig. Dette er et virkemiddel som er anerkjent i praksis fra EFTA-domstolen og EU-domstolen når myndighetene skal følge opp et brudd på EU/EØS-retten og gjennomføre de vurderingene som er nødvendig for å bringe forholdet i samsvar med regelverket.
Jeg mener dette er en lojal oppfølging av Høyesteretts dom. Bedriften kan drive videre på kort sikt på en måte som ikke fører til brudd på vannforskriften og vanndirektivet, mens forvaltningen gjør en ny vurdering av gruvevirksomheten på lengre sikt. Hensynet til forsyningssikkerhet vil stå sentralt i denne vurderingen. Jeg er opptatt av å redusere påvirkningen på fjorden, og derfor har jeg oppfordret bedriften til å redusere behovet for deponering. Departementets vurdering av om det kan gis en mer omfattende og langvarig tillatelse vil etter planen være ferdig tidlig neste år.
Jeg vil også understreke at departementet så langt i saken ikke har funnet noen feil ved de miljøfaglige vurderingene som er gjort. Slike feil har heller ikke blitt avdekket i behandlingen i rettssystemet. Det er derfor ikke grunn til å tro at deponeringen vil føre til alvorlig eller irreversibel skade for det marine naturmangfoldet utenfor deponiområdet, som for eksempel laks og torsk. Departementet vil som en del av den videre behandlingen av saken også gjennomføre en høring. Dersom det fremkommer ny relevant informasjon i denne høringen vil dette naturligvis vurderes grundig.