Vil forsvarsministeren ta initiativ til at de som var medlemmer av vår okkupasjonsberedskap fram til den kalde krigens slutt får anerkjennelse for innsatsen de har gjort for Norge, samt offentlig oppheve taushetsplikten til dem som tjenestegjorde der i den perioden?

Vil forsvarsministeren ta initiativ til at de som var medlemmer av vår okkupasjonsberedskap fram til den kalde krigens slutt får anerkjennelse for innsatsen de har gjort for Norge, samt offentlig oppheve taushetsplikten til dem som tjenestegjorde der i den perioden?

«Stay Behind var et antall hemmelige nettverk opprettet under den kalde krigen for å kunne operere bak fiendens linjer i en situasjon hvor hele eller deler av Norge var blitt okkupert,» står det på snl.no.
Nettverket ble etablert i 1947 under strengt hemmelighold. Hemmeligholdet ble ivaretatt frem til forsvarsminister Jørgen Kosmo informerte offentligheten om organisasjonen i 1995. Da sa han at sabotasjenettverket Roc ble nedlagt i 1983.
Jeg har møtt agenter som deltok i Roc fram til 1991.
Til Aftenposten (25. nov 1995) sier Kosmo at det var en alvorlig avgjørelse å delta i organisasjonen, og at gruppen ville være spesielt belastet under en eventuell okkupasjon.
Agenter jeg har snakket med kan fortelle at de skulle operere i et okkupert Norge uten uniformer eller nasjonalitetssymboler. Dette betyr at soldatene i Stay Behind ikke ville fått den beskyttelsen Genèvekonvensjonene skal gi.
Tjenesten i Stay Behind forutsatte absolutt hemmelighold for å ta vare på nødvendig operasjonssikkerhet. Det medførte at agentene måtte lyve for sine ektefeller og familie når de skulle på kurs eller øvelser. I ettertid vet vi at flere av konene mistenkte ektefellene for utroskap, noe som skapte et ekteskapelig stress for mange av de hemmelige soldatene.
På 1990-tallet ble det etablert en rekke konspirasjonsteorier og løgnaktige påstander om agentene og deres virksomhet. Mistenkeliggjøringen har også bidratt til en belastning for de hemmelige soldatene.
Da de hemmelige soldatene ble rekruttert inn i nettverket ble de pålagt taushetsplikt. Etter hva jeg er kjent med var dette kun muntlige avtaler. For de veteranene som i dag er i 80-90-årene oppleves dette som ubehagelig da flere av dem føler behov for å fortelle familiene hvorfor de har opptrådt hemmelighetsfulle gjennom store deler av livet.
I Norge har vi tradisjon for å gi våre soldater anerkjennelse for det bidraget de har ytt til landet vårt. Tiden er inne for at også de som deltok i vår okkupasjonsberedskap, og som opplevde hemmeligholdet, risikoen og løgnene som belastende, får den annerkjennelsen de fortjener. Ikke minst som en klar markering mot konspirasjonsteoriene enkelte medier kom med på 1990-tallet.

Okkupasjonsberedskapen er en viktig del av Norges forsvarsberedskap, og mange personer har gjennom årene gjort en fortjenestefull innsats for landet som del av denne ordningen. Jeg er opptatt av å ivareta de som stiller opp for å forsvare vår frihet og sikkerhet. Dette gjelder også de som har påtatt seg en særlig krevende beredskapsoppgave på landets vegne.

Som kjent etablerte Forsvaret i 1948 en virksomhet som skulle være i stand til å gjennomføre evakuering, sabotasje og etterretning på norsk jord under en eventuell okkupasjon. Innledningsvis besto beredskapen av personell med erfaring fra andre verdenskrig. Etter hvert ble det rekruttert erfarne og betrodde offiserer med egnet militær bakgrunn til organisasjonens nøkkelstillinger, i tillegg til andre norske borgere med yrkesmessig og miljømessig varierende bakgrunn. Moral, pålitelighet, motivasjon og integritet var sentrale faktorer i rekrutteringen.

Det står stor respekt av å påta seg en slik oppgave. Kravet til skjerming og hemmelighold av personellet som sluttet seg til okkupasjonsberedskapen kan til tider oppleves som belastende, men det er samtidig en viktig og grunnleggende sikkerhetsgaranti.


Stortinget anerkjenner at opplysninger knyttet til personer og operative planer i okkupasjonsberedskapen er såkalt «særlig sensitiv informasjon» som krever en spesielt høy grad av beskyttelse og skjerming. Personell som inngår eller har inngått i okkupasjonsberedskapen må kunne stole fullt og helt på at deres identitet ikke vil røpes. Skulle identiteten til personer tilknyttet okkupasjonsberedskapen bli offentlig kjent, kan de raskt havne i søkelyset til fremmed etterretning og i ytterste konsekvens kan det være fare for vedkommende eller andre sin sikkerhet.

Selv om okkupasjonsberedskapen har endret seg siden den kalde krigen, er det likevel forhold av historisk karakter som må beskyttes strengt. Det gjelder også identiteten til hvem som deltok fra hvilke deler av landet, hvilket fortsatt i dag kan si noe om kapasitet, fokus, prosedyrer, organiseringsteknikker og andre detaljer som må holdes strengt hemmelig.
Arbeidet med okkupasjonsberedskap må nødvendigvis oppdateres for å holdes relevant, men samtidig være tidløst, bygge på erfaring og basere seg på de lange linjer. Vi vet at våre motstandere jobber svært langsiktig, og derfor må vi også gjøre det samme.

Flere som utfører eller har utført tjeneste for staten har livsvarig taushetsplikt om forhold som de blir kjent med gjennom virket. Det er ingen tvil om at det utgjør en belastning og kan få konsekvenser for livene til de som er pålagt de aller strengeste taushetspliktene. Dette er en del av dette arbeids natur. Det stiller krav til oss om å ha gode tiltak som kan avbøte ulempene, og å vise at innsatsen verdsettes.

Forsvaret har lange tradisjoner med å anerkjenne og hedre de som har gjort en særskilt innsats. Noen ganger foregår dette i lukkede seremonier utenfor offentligheten, men takknemligheten står like sterkt.