Hvor mange voldsutsatte har siden innføringen av den nye voldserstatningsloven i 2023 fått avslag på krav om ytterligere voldserstatning som følge av overgangsregelen i § 18, 2. ledd, hvor stort …

Hvor mange voldsutsatte har siden innføringen av den nye voldserstatningsloven i 2023 fått avslag på krav om ytterligere voldserstatning som følge av overgangsregelen i § 18, 2. ledd, hvor stort samlet erstatningsbeløp er krevd i disse sakene, og hvor stort beløp som følge av overgangsregelen er ikke blitt utbetalt fra staten?

Flere medier har omtalt saker hvor personer som tidligere har fått voldsoffererstatning etter en rettskraftig dom, ikke får benyttet den høyere erstatningsrammen i den nye ordningen fordi overgangsregelen stiller krav om dom også for den ytterligere erstatningen. Evalueringen av volderstatningsloven viser at overgangsreglene derfor kan føre til forskjellsbehandling mellom voldsutsatte. Denne overgangsregelen er ikke blitt omfattet av evalueringen som ble lagt frem i rapport juli i år, fordi den falt utenfor mandatet.
Det er derfor ønskelig å undersøke hvor mange personer som faktisk berøres av bestemmelsen, hvor store økonomiske krav som ikke blir innfridd, og hvilken økonomisk effekt dette har hatt for statens utbetalinger.

Det finnes ingen slik statistikk som stortingsrepresentanten ber om, da det ikke er mulig å hente ut tall på dette fra saksbehandlingssystemene til voldserstatnings-myndighetene.

Jeg vil imidlertid påpeke at spørsmålet kan synes å basere seg på en misforståelse om at overgangsregelen i voldserstatningsloven § 18 andre ledd innebærer en endring ved innføringen av ny voldserstatningslov. Dette er ikke riktig. Den aktuelle bestemmelsen ble tatt inn i voldsoffererstatningsloven § 17 b ved lov 11. juni 2021 nr. 69 om endringer i voldsoffererstatningsloven (den øvre grensen). En videreføring av regelen denne bestemmelsen ble tatt inn i ny voldserstatningslov § 18 andre ledd.

Voldserstatningsloven § 18 andre ledd regulerer at loven også får virkning for saker som allerede har blitt behandlet før lovens ikrafttredelse, dersom den voldsutsatte eller dennes etterlatte ved dom er tilkjent høyere erstatning fra skadevolderen, og voldsoffererstatningen den gangen ble avkortet fordi den øvre grensen (maksbeløpet) da var under 60 G per person per sak.

Regelen gir personer som tidligere har fått utbetalt det maksbeløpet som gjaldt da deres sak ble behandlet en rett til etterbetaling dersom de ved dom var tilkjent en høyere erstatning enn det som da var maksbeløpet for voldsoffererstatning. Det er ingen tidsfrist for å kunne søke om en slik etterbetaling. Både etter den tidligere voldsoffererstatningsloven, og etter ny lov, er det en klar forutsetning for å få etterbetalt voldsoffererstatning opp mot den nye øvre grensen, at skadevolderen er idømt en høyere erstatningssum.

Formålet med bestemmelsen er ikke å åpne for en ny forvaltningsmessig utmåling av erstatningen, men å kunne supplere tidligere utbetalt voldsoffererstatning når domstolene allerede har fastsatt en høyere erstatning. Muligheten for å la den nye øvre grensen gjelde også i saker der det ikke foreligger dom, ble grundig drøftet i forarbeidene, men en kom frem til at dette ikke var hensiktsmessig, se Prop. 113 L (2020–2021) 4.4: «Departementet mener fortsatt at det vil føre for langt å la den nye øvre grensen få virkning for alle tidligere behandlede saker, og at det ville fått negative konsekvenser fordi det ville blitt nødvendig å gå inn i sakene på nytt. Slik departementet ser det, er det en helt nødvendig forutsetning for å gjenoppta sakene at domstolene har utmålt erstatningsbeløpet. Videre er det særlig når domstolene har dømt den ansvarlige til å betale et langt høyere beløp enn det som er utbetalt i voldsoffererstatning, at den øvre grensen oppleves urimelig.»

Fordi regelen i § 18 andre ledd åpner for tilleggserstatning i saker som ligger langt tilbake i tid, vil en utvidelse av bestemmelsen til også å omfatte saker hvor det ikke foreligger dom, kunne medføre svært krevende og lang saksbehandling. Dokumentasjon er ofte er en utfordring i eldre, henlagte saker. Dårlig dokumentasjon gir dårlige bevis, som igjen gir liten sannsynlighet for erstatning. En utvidelse av ordningen vil trolig medføre at antallet personer som får tilkjent ekstra erstatning ikke står i forhold til ressursbruken som vil medgå, og det vil også kunne skape urealistiske forventninger hos voldsutsatte. Den økte ressursbruken ved en slik utvidelse vil igjen kunne gå utover voldsutsatte som allerede i dag må vente alt for lenge på å få sin sak avgjort.