Mener statsråden at dagens kontroll- og klageordninger i utlendingsforvaltningen gir tilstrekkelig rettssikkerhet når det fremsettes påstander om alvorlige saksbehandlingsfeil som involverer flere …

Mener statsråden at dagens kontroll- og klageordninger i utlendingsforvaltningen gir tilstrekkelig rettssikkerhet når det fremsettes påstander om alvorlige saksbehandlingsfeil som involverer flere organer, som UDI, UNE, Politiets utlendingsenhet og Politidirektoratet, men hvor ingen instans har et tydelig ansvar for å undersøke den samlede saksbehandlingen og mulige sammenhenger mellom feil som kan ha oppstått gjennom sakens forløp, og vil statsråden vurdere behovet for en mer helhetlig og uavhengig kontrollordning?

Norsk utlendingsforvaltning består av flere organer med ulike roller og ansvarsområder, blant annet UDI, UNE, Politiets utlendingsenhet og Politidirektoratet. Saksforløp kan strekke seg over mange år og involvere flere vedtak, vurderinger, registreringer og kontrollmekanismer. Opplysninger og konklusjoner som legges til grunn tidlig i prosessen, kan få betydning gjennom hele sakens videre behandling.

Det er reist spørsmål om hvordan systemet håndterer situasjoner der det i ettertid fremsettes påstander om feil eller mangler som berører flere deler av forvaltningen samtidig. Når hvert organ i hovedsak vurderer sitt eget ansvarsområde, kan det oppstå uklarhet om hvem som har ansvar for å undersøke den samlede saksbehandlingen og de mulige sammenhengene mellom ulike vurderinger og beslutninger gjennom et langt saksforløp.

Dette aktualiserer grunnleggende spørsmål om rettssikkerhet, kontroll og ansvar. Dersom det fremkommer opplysninger som gir grunn til å stille spørsmål ved faktagrunnlaget, saksopplysningen eller behandlingen av en sak, er det viktig at det finnes mekanismer som kan foreta en helhetlig vurdering av forholdene. Dersom problemstillinger behandles stykkevis av de ulike organene som har vært involvert, kan det være vanskelig å få avklart om det har oppstått systemsvikt på tvers av forvaltningen.

Spørsmålet er særlig relevant i saker som har fått svært store konsekvenser for den enkelte. For tilliten til forvaltningen er det avgjørende at påstander om feil og mangler kan undersøkes på en måte som gir trygghet for at både enkeltstående feil og eventuelle systematiske svakheter blir avdekket og fulgt opp.

I dagens system finnes flere kontroll- og klagemekanismer, men det kan stilles spørsmål ved om disse i tilstrekkelig grad er innrettet mot å undersøke samlede saksforløp som involverer flere organer. Dersom ingen instans har et tydelig ansvar for å gjennomgå helheten, kan det oppstå en risiko for at vesentlige forhold faller mellom ulike ansvarsområder.

Etter min mening er rettsikkerheten i utlendingsforvaltningen godt ivaretatt, og jeg kan ikke se at det er behov for eller ønskelig å opprette nye kontrollordninger på feltet.

Utlendingsforvaltningen er organisert slik at Utlendingsnemnda (UNE) er klageinstans i saker som er avgjort av Utlendingsdirektoratet (UDI) i første instans, mens UDI er klageinstans i utlendingssaker som er avgjort av politiet i første instans. Vurderingene som foretas i siste instans i utlendingsforvaltningen skal omfatte hele saksforløpet, inkludert de vurderinger som er gjort tidlig i prosessen, herunder under registrering og forberedelse av en søknad hos politiet eller norsk utenriksstasjon. Alle virksomhetene er underlagt generelle regler om forsvarlig saksbehandling, veiledningsplikt og internkontroll. Et endelig vedtak kan videre prøves i domstolen eller klages inn til Sivilombudet, hvor også alle involverte instansers håndtering av saken vil være gjenstand for vurdering.