Hvordan vil statsråden sikre at prinsippet om geografisk differensiert rovviltforvaltning opprettholdes når genetisk viktig rovvilt oppholder seg i beiteprioriterte områder og skadefelling likevel …

Hvordan vil statsråden sikre at prinsippet om geografisk differensiert rovviltforvaltning opprettholdes når genetisk viktig rovvilt oppholder seg i beiteprioriterte områder og skadefelling likevel avslås, hvem mener Statsråden skal bære konsekvensene av å ivareta slike individer i tiden etter avslaget, og hvordan skal beitedyrene i beiteprioritert område da beskyttes mot disse rovdyrene?

Rovviltpolitikken bygger på prinsippet om geografisk differensiert forvaltning, der enkelte områder er prioritert for rovvilt og andre områder er prioritert for beitebruk. Dette har vært et grunnleggende premiss for rovviltforlikene, for lovverket, og for tilliten mellom beitenæring og myndigheter.
De siste årene, og særlig den siste beitesesongen, har det vært flere tilfeller der genetisk viktige rovdyr (ulv og bjørn) har oppholdt seg i beiteprioriterte områder og forårsaket og hatt ytterligere potensiale til å forårsake skader og tap av beitedyr. Det er viktig å ivareta genetisk viktige individer, og Norge har forpliktelser knyttet til dette. Utfordringen oppstår når genetiske hensyn fører til at skadefelling ikke gjennomføres, uten at det samtidig foreligger en tydelig plan for hvordan skadegjører raskt skal håndteres.
I slike situasjoner opplever mange beitebrukere at ansvaret for å ivareta genetisk viktige rovdyr i praksis blir skjøvet over på dem. Risikoen for ytterligere skader, lidelser og tap, kostnader til ekstra tilsyn, søk etter dyr, veterinærutgifter og den psykiske belastningen ved å ha en skadegjørende ulv i området blir liggende hos næringsutøverne. Samtidig opplever mange at beiteprioriterte områder i praksis blir behandlet som rovdyrprioriterte områder uten at dette er politisk besluttet.
Flere av de siste sakene har også synliggjort en annen utfordring: Når genetisk viktige individer identifiseres, fremstår det uklart hvilke alternative virkemidler som faktisk er tilgjengelige for forvaltningen. Dersom skadefelling ikke lenger er aktuelt, hvilke tiltak skal da sikre at beitedyr beskyttes og at den geografisk differensierte rovviltforvaltningen opprettholdes i praksis?
Saken reiser grunnleggende spørsmål om hvordan den todelte rovviltforvaltningen skal fungere når genetisk viktige rovdyr oppholder seg over tid i beiteprioriterte områder. Den aktualiserer også spørsmålet om hvem som skal bære kostnadene og belastningene ved å ivareta slike individer, hvordan tilliten til rovviltforliket kan opprettholdes dersom beiteprioriterte områder i praksis mister sin funksjon, og hvilken beredskap myndighetene har for å håndtere genetisk viktige ulver i aktive beiteområder uten at belastningen ensidig legges på beitenæringen.

I tråd med prinsippet om en geografisk differensiert rovviltforvaltning er det normalt lav terskel for å felle rovvilt som utgjør et potensial for skade på beitedyr i beiteprioriterte områder. Prinsippet kan imidlertid ikke være absolutt. I noen tilfeller må det tas særskilt hensyn til individer som er viktige for bestanden og/eller for bestandsmålet Stortinget har satt. For ulv gjelder dette individer som kan bidra til å redusere innavl i bestanden. For bjørn gjelder det binner, som er viktige for å nå det nasjonale bestandsmålet. Representanten peker på genetisk viktig rovvilt, og jeg vil knytte noen merknader til forvaltningen av genetisk verdifulle ulver.

Den skandinaviske ulvebestanden har et svært høyt innavlsnivå, og bestandsmålet for ulv forutsetter regelmessig tilførsel av ny genetikk gjennom innvandring fra den finsk-russiske ulvebestanden. Norge og Sverige har felles retningslinjer for forvalting av genetisk verdifull ulv. Retningslinjene innebærer at genetisk verdifulle individer så langt som mulig skal unntas fra felling, uavhengig av om de befinner seg i eller utenfor ulvesonen. Når genetisk verdifulle individer påvises i beiteprioriterte områder, må hensynet til en tydelig soneforvaltning avveies mot hensynet til ulvebestandens langsiktige overlevelse.

Jeg vil understreke at genetisk verdifulle ulver ikke skal etablere seg utenfor ulvesonen, men at det er behov for å skjerme slike individer i en begrenset periode slik at de kan vandre eller bli flyttet til ulvesonen, etablere seg der og bidra til reproduksjon.

Jeg har stor forståelse for at slike situasjoner er krevende for berørte beitebrukere, og for at det ønskes tydelige planer for håndteringen. Virkemiddelbruken vil imidlertid variere, det må vurderes løsninger i det konkrete tilfellet. Stortinget vedtok i rovviltforliket i 2011 at flytting skal vurderes som et alternativ til felling dersom et individ er særlig verdifullt.

Belastningene for beitebrukere skal begrenses så langt som mulig når særlig verdifulle rovviltindivider påvises i beiteprioriterte områder. Beitebrukerne skal ikke stå alene med konsekvensene. Det finnes ordninger for akutt tilsyn og erstatning for tap av beitedyr, samt vakttelefoner hos Statsforvalteren og Miljødirektoratet. God informasjon og tett dialog mellom forvaltningen og beitenæringen er viktig for å skape forutsigbarhet og sikre god oppfølging av situasjonen.