Er statsråden enig i at prinsippet om egenfastsetting gjelder for alle ansatte i politietaten, og dersom en ansatt i etaten ikke har gitt korrekte opplysninger i skattemeldingen så er det den ansatte og ikke etaten som er økonomisk ansvarlig for eventuell ilagt tilleggsskatt?

Er statsråden enig i at prinsippet om egenfastsetting gjelder for alle ansatte i politietaten, og dersom en ansatt i etaten ikke har gitt korrekte opplysninger i skattemeldingen så er det den ansatte og ikke etaten som er økonomisk ansvarlig for eventuell ilagt tilleggsskatt?

Etter gjeldende rett har den har den enkelte person et selvstendig og personlig ansvar for sin egen skatteplikt. Dette prinsippet om egenfastsetting følger av skatteforvaltningsloven § 9-1. Det ønskes derfor besvart om statsråden er enig i at prinsippet gjelder for alle ansatte i politietaten – uavhengig av den enkeltes rang – og at dersom en ansatt ikke har gitt korrekte opplysninger i skattemeldingen så er det den ansatte og ikke etaten som er økonomisk ansvarlig – og som dermed skal gjøre opp – for eventuell ilagt tilleggsskatt.

Jeg har fått oversendt spørsmålet fra justis- og beredskapsministeren, da spørsmålet hører under mitt ansvarsområde.

Alle skattepliktige har opplysningsplikt om egne forhold overfor skattemyndighetene. Dette innebærer at den skattepliktige skal gi riktige og fullstendige opplysninger og opptre aktsomt og lojalt, slik at skatteplikten i rett tid blir klarlagt og oppfylt, jf. skatteforvaltningsloven § 8-1. Den skattepliktige skal også varsle skattemyndighetene om eventuelle feil. Opplysningsplikten gjelder uavhengig av arbeidsgiver eller stilling.

Også når poster i skattemeldingen er forhåndsutfylte, for eksempel med opplysninger som er rapportert inn av arbeidsgiver, har den skattepliktige ansvar for å kontrollere at opplysningene er riktige og fullstendige.

Tilleggsskatt ilegges skattepliktige som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene eller som unnlater å gi pliktige opplysninger, når opplysningssvikten kan føre til skattemessige fordeler, jf. skatteforvaltningsloven § 14-3 første ledd. Etter bestemmelsens andre ledd skal tilleggsskatt ikke ilegges der den skattepliktiges forhold må anses unnskyldelig. Spørsmålet om det foreligger unnskyldningsgrunner, må vurderes konkret i hvert tilfelle. Loven oppstiller også andre unntak. Dersom vilkårene for å ilegge tilleggsskatt er oppfylt, er det den skattepliktige som er ansvarlig for å betale tilleggsskatten.