Tildelingsbrevene til henholdsvis Sjøfartsdirektoratet og Kystverket for 2026 omtaler tiltak for å nå nullvisjonen for omkomne og hardt skadde på fartøy. Nullvisjonen for drukning er ikke nevnt. …

Tildelingsbrevene til henholdsvis Sjøfartsdirektoratet og Kystverket for 2026 omtaler tiltak for å nå nullvisjonen for omkomne og hardt skadde på fartøy. Nullvisjonen for drukning er ikke nevnt.
Hvorfor har ikke drukningsforebygging vært en del av tildelingsbrevene til nå, og hvilke etater har ansvar å følge opp nullvisjonen for drukning?

Den 12. august svarte fiskeri- og havministeren Stortinget på et skriftlig spørsmål om oppfølgingen av handlingsplanen mot drukning. Der kommer det tydelig fram at Nærings- og fiskeridepartementet har ansvar for å koordinere arbeidet med planen, mens ansvaret for selve forebyggingen er «spredt på ulike departementer». I samme svar oppgis det at i august hadde så langt 55 mennesker druknet i 2026, mot 29 på samme tid i fjor, og i snitt 85 i året det siste tiåret.
På tross av en klar nullvisjon fra 2023, en nasjonal handlingsplan og at Nærings- og fiskeridepartementet er koordinerende enhet, var ikke drukningsforebygging omtalt i tildelingsbrevene for Sjøfartsdirektoratet eller Kystverket for 2026. Det er uklart om noen etat overhodet har fått i oppdrag å utføre tiltak for å følge opp nullvisjonen og handlingsplanen for forebygging av drukningsulykker.

Handlingsplanen for forebygging av drukningsulykker er et hovedvirkemiddel i regjeringens oppfølging av nullvisjonen fra 2023. Drukningsulykker vedrører flere ansvarsområder, og et av fokusområdene i handlingsplanen har derfor vært å sammenstille eksisterende informasjon om drukningsulykker og eksisterende eller planlagte tiltak av relevans for drukningsforebygging i ulike departementer.
De elleve tiltakene i handlingsplanen for forebygging av drukningsulykker følges opp av Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.
Ansvaret for selve forebyggingen er spredt på flere departementer, i tråd med sektoransvaret. Hvert departement svarer for tiltakene på sitt eget område. Arbeidet med å forebygge drukning går imidlertid ut over tiltakene i handlingsplanen. Å legge det helhetlige ansvaret for drukningsforebygging til to etater under ett departement ville i praksis gjøre dette til en sektorsak.
Som jeg viste til i mitt svar av 18. september på spørsmål fra stortingsrepresentant Silje Hjemdal, skjer arbeidet med å koordinere handlingsplanen som en del av departementenes løpende oppgaver, og det er ikke avsatt egne budsjettmidler eller særskilte årsverk til oppgaven. Tilsvarende gjelder for øvrige departementer, underliggende etater og organisasjoner som følger opp tiltak innenfor sine respektive ansvarsområder. Det arbeides likevel aktivt med drukningsforebyggende tiltak innenfor de ulike ansvarsområdene.
Sjøfartsdirektoratet og Kystverket er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet. Departementet har ansvar for tiltakspunktene i drukningshandlingsplanen som omhandler å forsterke fokuset på informasjonsarbeid knyttet til sikkerhet på fritidsfartøy, revidere kompetansekravene til båtførerprøven, evaluere erfaringene med høyhastighetsbeviset, og vurdere en nedjustering av grensen for høyhastighetsbevis.
Jeg viser også til at hindring av drukning etter fall fra land er et viktig innsatsområde. Handlingsplanen viser derfor til at regjeringen vil vurdere å endre havne- og farvannsloven, slik at den gir hjemmel til å fastsette forskrift om sikkerhetskrav for fritidsbåtanlegg. Departementet er i gang med å gjennomføre en etterkontroll av havne- og farvannsloven. Behovet for en eventuell lovendring for å kunne vedta nye forskrifter som stiller generelle sikkerhetskrav til fritidsbåtanlegg, er gjenstand for en særskilt vurdering.
Som stortingsrepresentant Bastholm peker på, har både Sjøfartsdirektoratet og Kystverket i sine tildelingsbrev hovedmål om ingen omkomne eller hardt skadde som følge av ulykker til sjøs. Dette omfatter arbeid med forebyggende sjøsikkerhet og drukningsforebygging. De ovennevnte tiltakene i drukningshandlingsplanen inngår i dette arbeidet. Jeg viser særlig til Sjøfartsdirektoratet nasjonale handlingsplan for sjøsikkerhet, der Sjøfartsdirektoratet, Kystverket, Fiskeridirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og politiet i samarbeid har utviklet 70 tiltak som skal bidra til å redusere antall alvorlige ulykker på sjøen. Planen inneholder også tiltak fra frivillige og ideelle organisasjoner.
På Justis- og beredskapsdepartementets område har Hovedredningssentralen ansvar for å lede og koordinere redningsaksjoner, herunder ved drukningsulykker og fare for drukning. Politiet, brann- og redningsvesenet og de frivillige organisasjonene i redningstjenesten er også sentrale aktører. Oppfølgingen gjelder særlig beredskap, redningsinnsats og kontroll- og forebyggingsarbeid og inngår i virksomhetenes ordinære ansvar. Ansvaret for nullvisjonen som helhet er sektorovergripende og ligger ikke hos én enkelt etat.
Nullvisjonen for drukning forutsetter et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å følge utviklingen over tid. Det er viktig å identifisere risikogrupper, risikosituasjoner og vurdere effekten av iverksatte tiltak. Dette krever at både ikke-dødelige drukningsulykker og drukningsdødsfall registreres systematisk. På Helse- og omsorgsdepartementets område understøtter Folkehelseinstituttet (FHI) dette arbeidet gjennom Fyrtårnprosjektet – registrering av skader, analyse og bruk (2022–2024/2026), som gjelder innregistrering, analyse og tilgjengeliggjøring av data. Prosjektet ledes av FHI, med representanter fra Statens Vegvesen, Nasjonalt traumeregister, representant for skadekoordinatorene i Fyrtårnprosjektet og folkehelsekoordinator. I tildelingsbrevet til FHI for 2026 er det spesifisert at det skal settes av midler til gjennomføring av prosjektet. Videre skal Helsedirektoratet gi råd og veiledning til kommunalt forebyggende arbeid jf. folkehelseloven, og det omfatter også ulykkesforebyggende arbeid.