Mener statsråden at Arbeids- og velferdsdirektoratets fortolkning av §18 i sosialtjenesteloven når det gjelder forbud mot inntil-vedtak er i henhold til lovens vilje og intensjon?

Mener statsråden at Arbeids- og velferdsdirektoratets fortolkning av §18 i sosialtjenesteloven når det gjelder forbud mot inntil-vedtak er i henhold til lovens vilje og intensjon?

Sosialtjenesteloven skal gi kommunene handlingsrom til å hjelpe folk ut av vanskelige livssituasjoner, tilpasset den enkeltes behov og lokale forhold. Loven forutsetter at Nav-veileder utøver faglig skjønn. Imidlertid viser en ny rapport «Fra tvangstrøye til handlingsrom», på oppdrag fra KS, det som betegnes som en juridifisering av sosialfeltet. Det faglige skjønnet er gradvis erstattet av prosedyrekrav, i noen tilfeller uten hjemmel i lov eller forskrift.
Sosialtjenestelovens § 18 regulerer stønad til livsopphold, og gir grunnlag for utbetalinger til brukerne. I desember 2021 erklærte Arbeids- og velferdsdirektoratet at inntil-vedtak, altså rammevedtak for variable utgifter som strøm og tannbehandling, er i strid med regelverket. Nav-kontorene har over tid hatt to praktiske løsninger for å håndtere løpende og uforutsigbare utgiftsbehov hos mottakere med vedvarende stønadsbehov. Den første konstruksjonen var rammevedtaket, som ble benyttet ved variabel inntekt.
Såkalte inntil-vedtak ble fattet for en lengre periode, ofte inntil seks måneder, og oppstilte en øvre økonomisk ramme for stønaden. Mottakere med ujevn inntekt fikk et vedtak som fastslo retten til livsopphold inntil et bestemt månedlig beløp. Saksbehandleren beregnet og utbetalte deretter differansen mellom inntekten og det fastsatte beløpet basert på månedlige lønnsslipper. Denne modellen sikret forutsigbarhet for mottakeren, som slapp gjentatte søknader, samtidig som den reduserte den administrative byrden ved Nav-kontorene ved at en unngikk hyppige vedtak med identisk innhold. Den andre konstruksjonen var enkeltytelsesvedtak, som ble anvendt ved variable utgifter som strøm og tannbehandling. Vedtaket fastslo at en bestemt utgiftskategori var dekket, mens det konkrete beløpet ble utbetalt når fakturaen forelå.
I desember 2021 sendte Arbeids- og velferdsdirektoratet ut et brev til statsforvalterne der begge disse praksisene ble erklært i strid med regelverket. Konsekvensen var et krav om at kommunene må fatte et nytt, selvstendig enkeltvedtak for hver enkelt faktura og hver månedlig variabel utgift.
I nevnte rapport fra KS konkluderer førsteamanuensis og spesialist i velferdsrett Marius Storvik med at direktoratets lovforståelse ikke er riktig.

Formålet med sosialtjenesteloven er blant annet å bedre levekårene for vanskeligstilte og å bidra til sosial og økonomisk trygghet. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad etter § 18. Kommunene behandler søknader om økonomisk stønad innenfor rammen av loven.
Hva personen har krav på, må vurderes individuelt og konkret i hver sak ut fra personens behov på søknadstidspunktet. Loven gir veiledning om stønadsnivået i formålsbestemmelsen og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold, men det er ikke nærmere presisert i loven hvilke utgifter som skal dekkes av stønaden til livsopphold. Stønadsnivået skal fastsettes med bakgrunn i den konkrete og individuelle behovsprøvingen som kommunen har foretatt, sett i sammenheng med at stønaden bør bidra til at den enkelte blir uavhengig av økonomisk stønad.
Kommunen skal begrunne vedtaket sitt skriftlig. Dette gjelder både innvilgelser og avslag. Dette er for å sikre at det fattes en riktig avgjørelse som er forståelig for søker, og for at saken kan overprøves.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har fått delegert ansvaret for å tolke regelverket og veilede i dette. Tolkingen skjer i hovedsak i direktoratets rundskriv til loven. I tillegg kommer tolkings-uttalelser direktoratet avgir på forespørsel fra statsforvalterembeter og andre. Så vidt jeg kjenner til, ga direktoratet en tolkingsuttalelse om såkalte «inntil-vedtak» etter henvendelse fra et statsforvalterembete.
Jeg vil vise til at Arbeids- og velferdsdirektoratet ivaretar sitt tolkingsansvar gjennom revideringer i de tilfellene det er grunnlag for det, på lik linje med de andre rundskrivene direktoratet har ansvaret for. Når det gjelder «inntil-vedtakene», er jeg kjent med at direktoratet arbeider med en ny vurdering av denne tolkingsuttalelsen.