Mener statsråden det er forsvarlig at barnevernsinstitusjoner kan godkjennes og etableres uten at den samlede geografiske konsentrasjonen av institusjoner og konsekvensene for politi, skole, helse og …

Mener statsråden det er forsvarlig at barnevernsinstitusjoner kan godkjennes og etableres uten at den samlede geografiske konsentrasjonen av institusjoner og konsekvensene for politi, skole, helse og øvrige kommunale tjenester tillegges tilstrekkelig vekt, og vil statsråden ta initiativ til en geografisk helhetsvurdering ved nye etableringer samt vurdere en kompensasjonsordning for kommuner som bærer en uforholdsmessig stor belastning?

Barnevernsinstitusjonene er i dag ujevnt geografisk fordelt. I enkelte områder, blant annet i Agder og Østfold, oppleves en konsentrasjon av institusjoner og plasseringer som gir betydelige ringvirkninger for lokalsamfunnet og det kommunale og statlige tjenesteapparatet.

En barnevernsinstitusjon berører langt flere tjenester enn selve barnevernet. Kommunenes helse- og omsorgstjenester, skole og andre oppfølgingstjenester kan få økt belastning, samtidig som politiet og andre deler av beredskaps- og hjelpeapparatet må håndtere oppgaver knyttet til ungdom som er plassert i området. Når flere institusjoner er samlet geografisk, kan den samlede belastningen bli betydelig, selv om den enkelte institusjon isolert sett oppfyller kravene som stilles.

Dette reiser spørsmål om hvorvidt dagens system i tilstrekkelig grad tar hensyn til den samlede institusjonsbelastningen i et geografisk område. Godkjenning og etablering av én institusjon kan vanskelig vurderes helt isolert dersom kommunen eller regionen allerede har et høyt antall institusjonsplasser og dermed over tid får et særlig ansvar for konsekvensene av statlige og private plasseringer.

Jeg ønsker derfor statsrådens vurdering av om det bør innføres en tydeligere geografisk helhetsvurdering ved etablering og godkjenning av barnevernsinstitusjoner, der eksisterende institusjonskapasitet og belastningen på politi, skole, helse- og øvrige kommunale tjenester inngår. Videre bes det om statsrådens vurdering av om kommuner som over tid får en uforholdsmessig stor belastning som følge av slike plasseringer, bør kompenseres økonomisk

Barnevernsloven legger ansvar for etablering og drift av barnevernsinstitusjoner til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Bufetat ivaretar denne oppgaven gjennom en kombinasjon av etablering og drift av statlige institusjonsplasser og ved kjøp av godkjente plasser fra private aktører. Det er i utgangspunktet opp til Bufetat selv å vurdere etablering og drift av den enkelte statlige institusjon. Innenfor regelverket har Bufetat et handlingsrom når det gjelder hvilke institusjoner Bufetat ønsker å benytte ved kjøp av plasser fra private.

Både statlige og private institusjoner må godkjennes, og oppfylle kravene til kvalitet og innhold som følger av loven og av kvalitets- og godkjenningsforskriften. Barn kan bare plasseres i institusjoner som er godkjent. For å bli godkjent må institusjonen drives i samsvar med barnevernsloven med forskrifter og ellers drives på en forsvarlig måte, jf. barnevernsloven § 10-17.

I forarbeidene til barnevernsloven, prop. 133 L (2020-2021), går det fram at godkjenningsordningen ikke kan benyttes som et virkemiddel for å dimensjonere institusjonstilbudet. Dette henger blant annet sammen med at vedtak om godkjenning er enkeltvedtak overfor private institusjoner slik at Bufetat har plikt til å godkjenne institusjoner som oppfyller vilkårene. Godkjenningsordningen har dermed en ren kvalitetssikringsfunksjon.

Samtidig er det i forarbeidene vist til at en for tett geografisk konsentrasjon av institusjoner i enkelte tilfeller vil kunne gå på bekostning av kvaliteten på tilbudet. Det er også vist til at barn i barnevernsinstitusjoner skal leve så normalt som mulig med positive nettverk og gode tilbud fra andre tjenester. En tett geografisk konsentrasjon av institusjoner kan skape et nærmiljø som gir risiko for negativ læring og vanskeliggjøre forutsetningene for gode nettverk. Departementet uttrykte derfor i forarbeidene at tett geografisk konsentrasjon kan være et moment i vurderingen av om institusjonen kan gi barna forsvarlig omsorg og behandling.

For å følge opp disse uttalelsene i forarbeidene er det presisert i kvalitets- og godkjenningsforskriften at «[t]ett geografisk konsentrasjon av institusjoner kan inngå som et moment i vurderingen av om institusjonen kan gi barn forsvarlig omsorg og behandling.»

At en privat aktør har fått godkjent en institusjon innebærer ikke at Bufetat må kjøpe plasser, eller at den private aktøren har krav på å få barn plassert i institusjonen. Siden Bufetat (med unntak av Oslo) er eneste kjøper av institusjonsplasser, er det naturlig å legge til grunn at private aktører som ønsker å etablere en ny barnevernsinstitusjon eller en ny institusjonsavdeling, vil legge vekt på signaler fra Bufetat om lokalisering av institusjoner og avdelinger. Bufetat er i dialog med kommunene både ved etablering og godkjenning av institusjonsplasser, blant annet gjennom regelmessige kommunemøter.

Jeg vil også vise til skjønnsmidlene som disponeres av statsforvalteren. Denne ordningen er ment å kompensere for lokale forhold som ikke fanges opp i inntektssystemet for kommunene og gjennom andre faste tilskuddsordninger. Ved tildeling av skjønnsmidler skal statsforvalteren gjøre en helhetlig vurdering av kommunens økonomi og behov. Skjønnsmidler skal tildeles på grunnlag av kommunens økonomi som helhet, og ikke kun på grunnlag av enkeltstående sektorer eller saker. Særskilt høye utgifter til barnevern er blant utgiftene det kan tas hensyn til i vurderingen av enkeltkommuners økonomiske situasjon.

Statsforvalteren har innenfor dagens retningslinjer stor frihet til å vurdere eventuelt skjønnstilskudd til kommunene og hvor lenge det skal utbetales. Dette er noe statsforvalteren må vurdere ut ifra kunnskap om forholdene i den enkelte kommune og i dialog med kommunene.