Hva er begrunnelsen for at arbeidssøker kvalifiserer til dagpenger etter å mistet minst 50 prosent av den totale arbeidstiden, hva tenker statsråden om at enkelte arbeidssøkere som får tilbud om å …

Hva er begrunnelsen for at arbeidssøker kvalifiserer til dagpenger etter å mistet minst 50 prosent av den totale arbeidstiden, hva tenker statsråden om at enkelte arbeidssøkere som får tilbud om å jobbe mer enn 50 pst. ender med å takke nei fordi det ikke lønner seg, og har statsråden noe anslag på i hvilket omfang dette skjer? Ønsker en oversikt over hvor mange, samt andel, som mottar 50 pst. dagpenger.

Et av kriteriene for å motta dagpenger etter å ha blitt arbeidsledig eller permittert, er at vedkommende har mistet minst 50 prosent av den totale arbeidstiden. Hvis en arbeidssøker får tilbud om arbeid som går over 50 pst., f.eks. som en midlertidig stilling, så står vedkommende i en situasjon hvor hele dagpengeutbetalingen bortfaller. Det betyr for mange at det ikke lønner seg å ta arbeid utover 50 pst., men tvert i mot kan føre til at arbeidssøker taper penger, slik regelverket for dagpenger er utformet i dag. Dermed kan regelverket bidra til å svekke tilknytningen til arbeidslivet. Det er derfor interessant å høre statsrådens betraktninger om hvorfor grensen er satt på 50 pst., om statsråden ser noen strukturelle utfordringer med dette og hvorvidt en kan se en tilpasning til dette regelverket for hvor mye arbeid arbeidssøkere tar mens de mottar dagpenger.

For å ha rett til dagpenger, stilles det blant annet vilkår om å ha hatt et inntektstap på grunn av arbeidsløshet, og om at tapet av arbeidstid må utgjøre minst 50 prosent av den arbeidstiden dagpengemottakeren hadde før arbeidstidsreduksjonen – «vanlig arbeidstid». Et helt grunnleggende vilkår er å anses som «reell arbeidssøker», som blant annet innebærer å være villig og i stand til å ta ethvert arbeid som man er kvalifisert til, på hel- eller deltid, og hvor som helst i landet.

Folketrygden dekker ikke hele risikoen ved å bli arbeidsløs. Derfor gir ikke dagpengene 100 prosent kompensasjon for inntektstapet, og derfor stilles det krav om at tapet av arbeid må være av et visst omfang. Kravet om minst 50 prosent tap av vanlig arbeidstid bidrar dessuten til å hindre uønsket tilpasning ved deltidsarbeid ved siden av dagpengene. Det understreker dagpengeordningen som et arbeidsmarkedspolitisk virkemiddel. Da kravet om tap av arbeidstid ble økt fra 40 til 50 prosent fra og med 2003, ble følgende lagt til grunn, jf. Ot. prp. nr. 15 (2002-2003) Om lov om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (dagpenger under arbeidsløshet) og lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering:
«Dagpengeordningen skal gi gode insentiver til å søke arbeid. En stor andel av delvis sysselsatte dagpengemottakere jobber innenfor privat og offentlig tjenesteyting, bl.a. innen helse- og omsorgssektoren. Erfaringer fra Aetat viser at det er vanskelig å formidle arbeidssøkere med liten arbeidstidsreduksjon til annen jobb. Skjerping av kravet til arbeidstidsreduksjon kan dermed bidra til at delvis sysselsatte lettere kan få annet deltidsarbeid i tillegg.»

Vilkåret om at arbeidstiden må være redusert med minst 50 prosent av tidligere (vanlig) arbeidstid gjelder som vilkår for å få innvilget dagpenger, men også som et løpende vilkår. Det vil si at en dagpengemottaker som arbeider i mer enn 50 prosent av sin vanlige arbeidstid i en 14-dagers meldeperiode, ikke vil få utbetalt dagpenger for den ene meldeperioden. Hvis arbeidet utgjør mindre enn 50 prosent av vanlig arbeidstid i en meldeperiode, blir dagpengene forholdsmessig redusert på grunnlag av antall timer i arbeid.

At dagpengene faller helt bort når arbeid i en meldeperiode overstiger 50 prosent av vanlig arbeidstid, kan i noen tilfeller svekke insentivene til å ta arbeid, blant annet i tilfeller der man er ledig fra små stillingsbrøker, slik at tidligere arbeidstid er lav. Da når man fort terskelen på 50 prosent av tidligere arbeidstid, og dagpengene faller bort selv etter lite arbeid i en meldeperiode. Særlig de som har en høy dagpengesats, og som tilbys arbeid som ikke er så høyt lønnet, vil kunne oppleve det som lite lønnsomt å ta arbeid, fremfor å fortsette å motta dagpenger. Når man opererer med terskelverdier vil man alltid få slike grensetilfeller. Dette vil gjelde uansett hvor en slik terskel legges.

Vilkåret om å være reell arbeidssøker innebærer som nevnt ovenfor, en plikt å ta arbeid, selv når arbeidet fører til økonomisk tap på kort sikt. De som uten rimelig grunn takker nei eller unnlater å søke på relevant arbeid, risikerer å miste dagpengene i atten uker. Det samme gjelder dersom man uten rimelig grunn takker nei til tilbud om arbeidsmarkedstiltak. I 2025 ble det til sammen fastsatt 1 162 slike vedtak om tidsbegrenset bortfall.

Fra Arbeids- og velferdsdirektoratet er jeg informert om at i gjennomsnitt om lag 18 prosent, dvs 7 400, av alle dagpengemottakere hittil i år per uke har opplyst at de har hatt arbeid. Omtrent 70 prosent av disse har oppgitt at de har arbeidet inntil 50 prosent av full tid, mens de resterende oppgir å ha arbeidet mer. De aller fleste som mottar dagpenger, har ikke arbeidet, eller har arbeidet mindre enn 1 prosent av full tid.

Fordi dagpengeutbetalingene som nevnt, ikke blir redusert forholdsmessig mot full tid, men mot den enkelte dagpengemottakerens vanlige arbeidstid, sier ikke disse tallene noe om hvor mange som arbeider inntil 50 prosent av sin fastsatte vanlige arbeidstid. Dette er statistikk som Arbeids- og velferdsdirektoratet ikke kan fremskaffe på kort varsel.

Erfaringsmessig er det lettere å få nytt arbeid når man har arbeid, og arbeidsinntekt vil også gi grunnlag for nye dagpengerettigheter om man fortsatt skulle være uten jobb etter at dagpengeperioden er utløpt. Det er derfor viktig å ta imot det arbeidet man kan få, selv om det på kort sikt kan synes som om det «ikke lønner seg» fordi man en periode går glipp av dagpenger.