Mener statsråden at dagens lovverk, systemer og virkemidler er tilstrekkelige, når gjentatte bekymringsmeldinger og observasjoner fra helsepersonell om alvorlige boforhold og mulig manglende …

Mener statsråden at dagens lovverk, systemer og virkemidler er tilstrekkelige, når gjentatte bekymringsmeldinger og observasjoner fra helsepersonell om alvorlige boforhold og mulig manglende egenomsorg hos voksne med sammensatte helseutfordringer ikke utløser nødvendig og koordinert oppfølging, og vil statsråden ta initiativ til at statsforvalteren gjennomfører et fullstendig tilsyn med Nordre Follo kommunes håndtering av saken, samt oversende saken til Helsetilsynet og Ukom for nærmere vurdering?

VG har gjennom en omfattende gjennomgang av dobbeltdrapssaken i Ski beskrevet hvordan familien over flere år levde under svært kritikkverdige forhold, samtidig som det skal ha vært fremsatt bekymringsmeldinger til kommunen og familiens fastlege.
Ifølge omtalen hadde hjemmetjenesten også en rekke besøk i boligen det siste året før drapene skjedde. Ansatte skal ha rapportert bekymringer knyttet til boforholdene og situasjonen i hjemmet. Til tross for dette synes familiens samlede hjelpebehov ikke å ha blitt fanget opp eller fulgt opp på en måte som hindret at situasjonen utviklet seg til en tragedie.

I dommen uttaler tingretten blant annet at det er vanskelig å forstå hvordan situasjonen kunne utvikle seg slik den gjorde, og hvorfor familien ikke i større grad fikk hjelp fra det offentlige. Det samme spørsmålet bør også stilles fra politisk hold.

Hvordan kommunale helse- og omsorgstjenester håndterer gjentatte bekymringsmeldinger, hvordan opplysninger deles mellom ulike tjenester, hvordan alvorlige forhold dokumenteres og følges opp, og hvordan samfunnet skal ivareta personer med sammensatte psykiske, sosiale og helsemessige utfordringer som kan ha begrenset evne til å søke eller ta imot hjelp, aktualiseres gjennom denne svært tragiske saken.
Det er urovekkende at Nordre Follo kommune har fått mulighet til å granske seg selv i en så alvorlig sak, særlig når deres egen rapport til statsforvalteren var mangelfull. Det er også lite tillitsvekkende at statsforvalteren avsluttet tilsynet til tross for manglene i kommunens egen rapport.

På denne bakgrunn er det viktig å få avklart om statsråden mener dagens lovverk, systemer og virkemidler er tilstrekkelige, og om saken bør gjennomgås av statsforvalteren. I tillegg bes statsråden vurdere å oversende saken til Helsetilsynet og Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten for nærmere vurdering, slik at mulig systemsvikt og forbedringspunkter kan avdekkes.

Spørsmålet som representanten stiller, knytter seg til en tragisk sak som har gjort dypt inntrykk. Det er et kommunalt ansvar å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette gir kommunene et relativt omfattende ansvar for å vurdere og følge opp personer med behov for helse- og omsorgstjenester. Helse- og omsorgstjenesteloven gir også bestemmelser om samarbeid og koordinering når det er nødvendig for å yte forsvarlige tjenester. Samtidig viser alvorlige enkeltsaker at det kan oppstå svikt i samhandling, oppfølging eller koordinering. Det er derfor viktig at saker som dette gjennomgås grundig, slik at avvik lukkes, systemsvakheter avdekkes og nødvendige tiltak settes inn. Læring og forbedring er avgjørende.

Lovgiver har gjennom helsetilsynsloven lagt tilsynsmyndigheten til Statens helsetilsyn og statsforvalteren. Som statsråd er jeg tilbakeholden med å instruere tilsynsmyndigheten i behandlingen av enkeltsaker. Dersom det fremkommer nye opplysninger som kan gi grunnlag for ytterligere undersøkelser, forutsetter jeg at tilsynsmyndigheten vurderer dette innenfor sitt mandat. Tilsvarende er Ukom et uavhengig organ med vurderingskriterier for hvilke saker de skal følge opp. Det er viktig at disse organene kan foreta sine vurderinger uten politisk styring i enkeltsaker. Jeg er imidlertid kjent med at Ukom har besluttet å starte undersøkelse knyttet til denne saken, hvor de blant annet stiller spørsmål om hva lokale og nasjonale myndigheter kan lære av situasjonen som pågikk over flere år, og hvilke faktorer som kan være en fare for sikkerheten og muligheten for å gi helsehjelp.

Et dilemma som ofte kan oppstå i denne type saker er hensynet til den enkeltes integritet og rett til selvbestemmelse. Den klare hovedregel er at den enkelte har rett til å bestemme over eget liv og til å avslå hjelp og tjenester, selv når andre vurderer at det ville vært mest hensiktsmessig å ta imot bistand. Dette følger både av pasient- og brukerrettighetsloven og det grunnleggende prinsippet om respekt for privatlivets fred. Offentlige myndigheter kan ikke gripe inn i privatlivet eller etablere tvungne tiltak uten at det foreligger et klart rettslig grunnlag. Dette kan i enkelte tilfelle gjøre det vanskelig for helse- og omsorgstjenesten å yte forsvarlig hjelp og behandling.

Jeg er opptatt av at personer med sammensatte psykiske, sosiale og helsemessige utfordringer mottar helhetlige og forsvarlige tjenester. Samtidig må dette arbeidet alltid balanseres mot hensynet til rettssikkerhet, selvbestemmelse og privatlivets fred. Eventuelle endringer i lovverk eller virkemidler må derfor bygge på grundige vurderinger av både behovet for bedre oppfølging og den enkeltes grunnleggende rettigheter.