Vil statsråden ta initiativ til å gjennomgå hvordan departementet og underliggende etater håndterer langvarige konfliktsaker med næringslivet, og hvilke tiltak vil statsråden eventuelt sette i verk for å sikre raskere avklaringer og redusere behovet for kostbare og unødvendige rettsprosesser?

Vil statsråden ta initiativ til å gjennomgå hvordan departementet og underliggende etater håndterer langvarige konfliktsaker med næringslivet, og hvilke tiltak vil statsråden eventuelt sette i verk for å sikre raskere avklaringer og redusere behovet for kostbare og unødvendige rettsprosesser?

Noreg er avhengig av eit konkurransedyktig havbruks- og sjømatnæringsliv. Når saker mellom næringsaktørar og staten blir ståande fast over lang tid og til slutt må avgjerast i domstolane, inneber det store kostnader både for bedriftene, det offentlege og samfunnet som heilskap. Saka knytt til Firda Eir har fått merksemd nettopp fordi ho reiser spørsmål om forholdet mellom forvaltning, dialog og rettstryggleik for næringslivet. Det er viktig at regelverk blir handheva, men også at forvaltninga i størst mogleg grad arbeider for løysingar som gir føreseielege rammevilkår og unngår unødvendige og ressurskrevjande konfliktløp.

Jeg ønsker ikke å uttale meg om pågående rettsprosesser, men kan på generelt grunnlag si følgende:
Domstolskontroll av forvaltningsvedtak er en sentral del av rettsstaten. Det er viktig at borgere og virksomheter har mulighet til å få prøvd lovligheten av statens myndighetsutøvelse for en uavhengig domstol. Dette bidrar til rettssikkerhet, tillit til forvaltningen og utvikling av rettstilstanden.
Rettsprosesser er ressurskrevende for alle involverte, og det er et klart mål å løse rettslige uenigheter på lavest mulig nivå. Innspill, klager og rettslige argumenter vurderes grundig. Dersom staten etter en slik vurdering kommer til at det ikke er grunnlag for å gi virksomheten medhold, må den stå ved sitt syn. Velger virksomheten likevel å få spørsmålet prøvd for domstolene, er dette en legitim og viktig del av rettsstatens kontrollmekanismer. Statens rolle er da å legge frem sitt syn og innrette seg etter den avgjørelsen domstolen kommer til.
Staten har altså ingen egeninteresse i rettsprosesser som sådan. Tvert imot er utgangspunktet å finne gode løsninger så tidlig som mulig. Når staten likevel etter en grundig vurdering mener at et vedtak er lovlig og riktig, har den også et ansvar for å forsvare dette synet dersom saken bringes inn for domstolene. Slik ivaretas både hensynet til korrekt anvendelse av regelverket og den grunnleggende retten til domstolsprøving.