Mener statsråden det er akseptabelt at verdifulle naturområder, slik som Velleskogen, bygges ned til boligformål, til tross for at fortettingspotensialet i eksisterende boligområder ikke er utnyttet, …

Mener statsråden det er akseptabelt at verdifulle naturområder, slik som Velleskogen, bygges ned til boligformål, til tross for at fortettingspotensialet i eksisterende boligområder ikke er utnyttet, og hvilke grep vil regjeringen ta for å sikre at kommunene tar nok hensyn til viktige arealer for friluftsliv slik regjeringens statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet slår fast?

Tap av natur er et grundig dokumentert problem med norsk arealforvaltning. Som klima- og miljøministeren uttalte i forbindelse med at regjeringen setter ned et utvalg som skal jobbe med arealnøytralitet, er det behov for å gå bort «fra et system der naturen for ofte taper».
Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet skal bidra til dette, og slår fast at det “skal tas hensyn til viktige arealer for friluftsliv og naturmangfold” og at muligheten for å bygge innenfor eller i tilknytning til eksisterende byggeområde skal utnyttes før det vurderes å ta i bruk grøntområder til utbyggingsformål.
Velleskogen i Tønsberg er et eksempel på slik verdifull natur, som både er leveområde for et mangfold av arter, rekreasjonsområde for svært mange innbyggere og tur- og lekeområde for barna ved skolene og barnehagene i området.
Denne viktige nærnaturen er foreslått nedbygd til fordel for 200 nye boliger, på tross av gjentatte protester fra naboer, velforeninger og foreldreforeninger som er redde for å miste nærnaturen som er viktig for deres folkehelse, trivsel og livskvalitet.
Mange opplever at innspill om dette ikke er lyttet til i planprosessen og at innbyggerens og naturens interesser taper til fordel for utbyggernes økonomiske interesser.
I flere kommuner ser vi at slike grønne områder bygges ut til tross for at fortettingspotensialet i eksisterende boligområder ikke er kartlagt og utnyttet.
Tønsberg kommune har, i likhet med mange kommuner, regulert langt større områder til boligformål enn analyser av boligbehov tyder på at trengs. Etter forrige rullering av kommuneplanens arealdel var det regulert områder i Tønsberg tilsvarende over 2000 flere nye boliger enn befolkningsfremskrivningene tilsa at behovet for nye boenheter ville bli frem mot 2035. Lokalpolitikerne har dermed mulighet til å velge hva slags arealer som benyttes, og hva slags verdier som skal få bestå.
Kommunal- og distriktsministeren har i spørsmål 15:2071 til Une Bastholm også selv påpekt at mange kommuner har satt av mer areal til utbygging enn de har behov for, og at det da “bør vurderes om tidligere vedtatt arealbruk svarer til dagens og fremtidige behov, og gjeldende nasjonale og regionale føringer for arealbruk. “

Som stortingsrepresentanten Stuestøl viser til, vedtok regjeringen i januar 2025 nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. Retningslinjene viderefører og forsterker allerede gjeldende politikk om å legge vekt på fortetting og transformasjon når det planlegges for ny bolig- og næringsutvikling. For å unngå at areal blir en knapphetsressurs, er det viktig å utnytte eksisterende utbygde områder best mulig før nye områder tas i bruk.

Jeg vil ikke kommentere den enkelte saken som representanten tar opp, da jeg oppfatter at den fortsatt er til behandling lokalt. På generelt grunnlag kan jeg imidlertid si at det er en forventning at kommunene følger opp de statlige planretningslinjene i sin arealplanlegging. Kommunene har samtidig et ansvar for å se samfunns- og arealplanleggingen i sin kommune i en helhet. Det er gjennom de kommunale planprosessene at de konkrete avveiningene mellom nasjonale og lokale interesser gjøres. Dette må skje i dialog mellom utbygger, kommunen og berørte sektormyndigheter. Dersom myndigheter med særskilt ansvar for friluftsliv og naturmangfold vurderer at nasjonale og vesentlige regionale innenfor sitt ansvarsområde ikke er ivaretatt, kan de fremme innsigelse til planforslaget. Dette bør likevel bare gjøres dersom medvirkning og dialog ikke fører frem, og prosessene bør være effektive.