Hvordan vil statsråden bruke det offentliges innkjøpsmakt til å fremme norskproduserte, bærekraftige supplementer til rødt kjøtt, for å sikre bedre utnyttelse av norske ressurser, styrket beredskap og en mer bærekraftig matproduksjon?

Hvordan vil statsråden bruke det offentliges innkjøpsmakt til å fremme norskproduserte, bærekraftige supplementer til rødt kjøtt, for å sikre bedre utnyttelse av norske ressurser, styrket beredskap og en mer bærekraftig matproduksjon?

Norge har svært begrenset med dyrkbar mark – om lag 3 prosent av landarealet, hvorav under 1 prosent er egnet til produksjon av matkorn. Både husdyrproduksjonen og den norske fiskeoppdrettsnæringen er derfor avhengige av importerte proteinråvarer. Regjeringens eget Samfunnsoppdrag for bærekraftig fôr har samtidig vist at det finnes få egnede lokale fôrråvarer som kan skaleres opp, på grunn av volumbegrensninger og høye energi- og investeringskostnader.

Et mulig unntak er den norske arten Ciona (tunikater/kappedyr), som nå kultiveres i stor skala på Nordmøre, og som i tillegg kan gå direkte til humant konsum. En delegasjon fra Høyre besøkte nylig anlegget og fikk se produksjonen samt smake på både ren Ciona basert kjøttdeig (med et klimaavtrykk på om lag 4 prosent av norskprodusert storfekjøttdeig) – kommersielt kjent som «Purply-deig» – og et nytt blandingsprodukt med storfekjøtt (med et halvert klimaavtrykk i forhold til ren storfekjøttdeig). Begge tallene er basert på livsløpsanalyser utført av Norsus.

Siden 1. januar 2024 skal klima- og miljøhensyn som hovedregel vektes med minimum 30 prosent i offentlige anskaffelser over EØS-terskelverdi (jfr. anskaffelsesforskriften § 7-9). Det er imidlertid lite som tyder på at dette slår ut i praksis når det gjelder måltidsanskaffelser i offentlig sektor. Etter selv å ha sett og smakt denne typen norsk, lavtrofisk proteininnovasjon, undrer vi oss over hvorfor det offentliges innkjøpsmakt ikke i større grad brukes til å fremme den. Utover å bane vei for et nytt norsk industrieventyr og norsk verdiskaping, ville det bidratt til bedre utnyttelse av norsk kjøtt (en knapp ressurs), styrket beredskap gjennom lokal tilgang på mat, samt en generell reduksjon i klimaavtrykket fra maten vi spiser uten at det går på bekostning av våre norske matvaner.

Spørsmålet omfatter også næringsministerens ansvarsområde, og jeg har derfor utarbeidet svaret i samråd med næringsministeren.
Regjeringen er opptatt av at offentlige innkjøp skal være effektive og bærekraftige, og ikke kreve mer ressurser av forvaltningen enn nødvendig. Derfor er en av regjeringens mest sentrale målsettinger for anskaffelsesregelverket forenkling og kutt i transaksjonskostnader. Våren 2026 vedtok Stortinget endringer i anskaffelsesloven. En av de viktigste endringene er at terskelverdien for når regelverket gjelder, heves fra 100 000 kroner til 500 000 kroner, eksklusive merverdiavgift. Dette gir innkjøperne større handlingsrom til å gjøre mindre innkjøp på en mer effektiv måte. Det vil redusere unødvendig byråkrati, bidra til lavere transaksjonskostnader og gjøre hverdagen enklere for innkjøpere. Endringen kan også gjøre det enklere for innkjøpere å handle fra små lokale leverandører, for eksempel innen mat.
Anskaffelsesloven og tilhørende regelverk gir oppdragsgiver fleksibilitet til å vurdere hvilke konkrete klima- og miljøhensyn som bør tas i den enkelte anskaffelsen. Dette gjør det mulig å tilpasse anskaffelsen til for eksempel innkjøpers behov, budsjett og lokale og regionale forhold.
Jordbruk og fiskeri spiller en avgjørende rolle i å sikre mat til en voksende befolkning og samtidig ivareta naturressursene våre. Produsentene innen jordbruk og fiskeri legger også vekt på å produsere det som etterspørres fra forbrukernes side. Bærekraftig matproduksjon er sentralt, og arbeidet med å redusere klima- og miljøpåvirkning samt styrke ressursutnyttelsen følges blant annet opp gjennom de årlige jordbruksoppgjørene.