Kan statsråden redegjøre for om hans vurdering er regelverket i EØS-avtalen er til hinder for at norske bedrifter gis en strømstøtteordning tilsvarende Norgespris, og i så fall hvilke konkrete juridiske vurderinger ligger til grunn for dette?

Kan statsråden redegjøre for om hans vurdering er regelverket i EØS-avtalen er til hinder for at norske bedrifter gis en strømstøtteordning tilsvarende Norgespris, og i så fall hvilke konkrete juridiske vurderinger ligger til grunn for dette?

Regjeringen har avgrenset Norgespris til husholdninger, mens næringslivet fortsatt må forholde seg til varierende markedspriser eller kommersielle fastprisavtaler. Med lave magasinfyllingsgrader, betydelig krafteksport og fortsatt prissmitte fra det europeiske kraftmarkedet har mange bedrifter igjen fått økt usikkerhet knyttet til energikostnadene. I den offentlige debatten er det blitt vist til EØS-avtalens statsstøtteregler som en mulig begrensning for å innføre en strømordning for næringslivet tilsvarende Norgespris. Det er derfor behov for en avklaring av hvilket handlingsrom regjeringen mener eksisterer innenfor EØS-avtalen, og hvilke juridiske vurderinger som ligger til grunn for regjeringens standpunkt.

I forbindelse med besvarelsen av anmodningsvedtak nr. 1092 (2024-2025) har det blitt gjennomført en innledende vurdering av en mulig slik ordning, og det har blitt identifisert flere EØS-rettsregler som kan være relevante.

Blant annet kan statsstøttereglene være relevante. EØS-avtalen artikkel 61 regulerer adgangen til å tildele statsstøtte. Dersom en eventuell ordning oppfyller alle vilkårene i EØS-avtalen artikkel 61 første ledd, vil den innebære statsstøtte i EØS-rettslig forstand. Et av vilkårene er at tiltaket er selektivt. En eventuell ordning som, for eksempel, er utformet på en ikke-selektiv måte, vil således falle utenfor bestemmelsen.

Støttetiltak som omfattes av EØS-avtalen artikkel 61 kan likevel iverksettes dersom ordningen kan hjemles i et av unntakene fra støtteforbudet. Her kan blant annet rammeverket «Clean Industrial Deal State Aid Framework (CISAF)» være et grunnlag som kan vurderes.

Under det gjeldende CISAF-rammeverket, som blant annet er grunnlaget for en ordning innført i Tyskland, er det imidlertid strenge vilkår for å gi støtte. Støtten må blant annet være tidsbegrenset, det er kun bedrifter i enkelte forhåndsdefinerte sektorer som kan motta støtte og bedrifter som mottar støtte må forplikte seg til å investere i miljøvennlig teknologi.

EØS-avtalen setter begrensninger for hvor mye statsstøtte en bedrift kan motta, samlet fra ulike kilder, for å dekke de samme kostnadene. Dersom bedrifter mottar annen statsstøtte for å dekke strømkostnader, for eksempel gjennom CO2-kompensasjonsordningen for industrien, kan dette derfor begrense adgangen til å motta strømstøtte gjennom en Norgespris-ordning for bedrifter. I tillegg til statsstøttereglene bør det også undersøkes om EØS-energirettslige bestemmelser kan komme til anvendelse på en eventuell strømstøtteordning for bedrifter.

Samlet er min vurdering at det EØS-rettslige handlingsrommet for å innføre en strømstøtteordning for bedrifter bør utredes grundig før en slik ordning eventuelt innføres. En innledende vurdering av dette gjør jeg i oppfølgingen av det nevnte anmodningsvedtaket nr. 1092, som jeg snart kommer tilbake til Stortinget om. Avhengig av konklusjonen av en grundig utredning av det EØS-rettslige handlingsrommet kan det dessuten bli nødvendig å gjennomføre en prosess med EFTAs overvåkningsorgan, ESA, før en eventuell ordning kan tre i kraft.