Hva mener statsråden om den store forskjellen i fraværsgebyr i offentlig sektor i forhold til privat sektor når det gjelder manglende oppmøte til MR, CT, røntgen eller ultralydundersøkelse?

Hva mener statsråden om den store forskjellen i fraværsgebyr i offentlig sektor i forhold til privat sektor når det gjelder manglende oppmøte til MR, CT, røntgen eller ultralydundersøkelse?

Når en pasient ikke møter til en MR-, CT-, røntgen eller ultralydundersøkelse, oppstår det samme produksjonstapet uavhengig av om undersøkelsen skulle vært gjennomført ved et offentlig sykehus eller hos en privat avtaleleverandør. Kostbare ressurser er tildelt den enkelte pasient, fagpersonell er plass, det er avsatt tid i moderne maskiner og timen kan ofte ikke fylles på kort varsel av andre pasienter som står på venteliste. Uteblivelse til oppsatt time bidrar dessuten til lengre ventelister i helsevesenet, da timen kunne vært benyttet av pasienter som står i helsekø. Et uteblivelsesgebyr, som er betydelig høyere enn egenandelen ved benyttelse av tildelt undersøkelse, vil føre til at de som ikke lenger har behov for undersøkelse avbestiller timen og gir plass til den neste på listen. Forskjellen i gebyrnivå innebærer at private avtaleleverandører får dårligere muligheter til å redusere kostnadene knyttet til manglende oppmøte. Dette bidrar til ulik behandling av aktører som utfører de samme spesialisthelsetjenestene på vegne av det offentlige. Private røntgenvirksomheter med avtale med regionale helseforetak er i dag regulert gjennom «Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling i private medisinske laboratorie- og røntgenvirksomheter». Etter § 10 kan det kreves et fraværsgebyr på maksimalt 1.125 kroner når pasienten ikke møter til avtalt time uten å avbestille innen fristen. Samtidig kan offentlige poliklinikker og sykehus kreve et vesentlig høyere gebyr på 1.993 kroner ved tilsvarende uteblivelse.

Når pasienter uteblir fra avtalt time uten varsel, fører det til dårlig ressursutnyttelse og lengre ventetider for andre pasienter, uavhengig av om undersøkelsen skjer i et offentlig sykehus eller hos en privat avtaleleverandør. Formålet med fraværsgebyret er å gi et incitament for pasienten til å overholde avtalt time eller gi beskjed i tide, slik at timen kan tilbys en annen pasient.
Forskjellen i gebyrnivå skyldes at fraværsgebyret ved offentlige sykehus og private røntgenvirksomheter med avtale er regulert i ulike forskrifter, som har hatt ulik utvikling i takst- og pasientbetalingsbestemmelsene over tid. For offentlige sykehus følger fraværsgebyret på 1 993 kroner av forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta § 7. For private røntgenvirksomheter er det maksimale gebyret på 1 125 kroner fastsatt i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling i private medisinske laboratorie- og røntgenvirksomheter § 10.
Bakgrunnen for at fraværsgebyr ble innført for private røntgenvirksomheter med avtale, var nettopp å gi disse aktørene en tilsvarende adgang til å kreve gebyr ved manglende oppmøte som de offentlige sykehusene. Satsen for de private virksomhetene ble den gang fastsatt på et nivå som harmonerte med gebyret i sykehusene. Forskjellen som foreligger i dag, skyldes at fraværsgebyret for i offentlige sykehus i ettertid har blitt økt i flere omganger gjennom statsbudsjettet, uten at det er gjennomført tilsvarende endringer i forskriften for private laboratorie- og røntgenvirksomheter.
Helse- og omsorgsdepartementet har nylig evaluert ordningen med fraværsgebyr. Evalueringen viser at andelen pasienter som ikke møter, har holdt seg stabil over tid, og at det er usikkert i hvilken grad gebyrets størrelse alene påvirker oppmøtet.
Jeg er opptatt av gode og likeverdige rammevilkår for private som utfører tjenester på vegne av det offentlige. I den videre oppfølgingen av evalueringen vil departementet vurdere hvordan gebyrordningene og regelverket mest hensiktsmessig bør innrettes fremover.