Mener statsråden at dagens praksis for skadefelling av bjørn i beiteprioriterte områder er i tråd med Stortingets rovviltforlik og prinsippet om en tydelig soneforvaltning, når Statsforvalteren …

Mener statsråden at dagens praksis for skadefelling av bjørn i beiteprioriterte områder er i tråd med Stortingets rovviltforlik og prinsippet om en tydelig soneforvaltning, når Statsforvalteren avslår søknad om skadefelling i et område med dokumenterte og pågående bjørneskader på sau, og vil statsråden bidra til at klagen blir innvilget?

Snåsa kommune søkte 31. juli 2026 om tillatelse til skadefelling av én brunbjørn i Roktdalen og Skjækra i et område som i sin helhet ligger utenfor forvaltningsområdet for bjørn. Det er til nå dokumentert mer enn 15 rovskader på sau og lam tatt i løpet av juli og august 2026, og kommunen viser til at skadesituasjonen er pågående og forventet å fortsette gjennom resten av beitesesongen.
Statsforvalteren i Trøndelag erkjenner i sitt vedtak at området er et prioritert beiteområde, at terskelen for skadefelling utenfor bjørneforvaltningsområdet i utgangspunktet skal være lavere, at det foreligger et skadepotensial for om lag 1 500 sau og lam samt tamrein, og at skadesituasjonen fortsatt er pågående. Likevel ble søknaden avslått fordi det er en kjent forekomst av binna NT199 i området, at denne kan bli felt, og fordi nyere føringer fra KLD skjerper terskelen for å innvilge ytterligere skadefelling i områder med kjent forekomst av binner. Kommunen har påklaget avslaget
Rovviltforliket legger til grunn at rovdyr som representerer et skadepotensial ikke skal være til hinder for tradisjonell beitebruk i prioriterte beiteområder. Når dokumenterte skader og et betydelig framtidig skadepotensial ikke er tilstrekkelig for å utløse skadefelling i et slikt område, er det tydelig at praktiseringen av regelverket ikke er i samsvar med Stortingets forutsetninger for den geografisk differensierte rovviltforvaltningen. Det er derfor behov for at statsråden klargjør hvordan han mener denne praksisen ivaretar beitenæringens interesser og de politiske målene Stortinget har bestemt gjennom rovviltforlikene, og om statsråden vil bidra til å løse problemet.

Både bestandsmålene og tydelig soneforvaltning er sentrale grunnprinsipper i Stortingets rovviltforlik. Bestandsmålene er vedtatt av Stortinget, mens det er den enkelte forvaltningsregion ved rovviltnemndene som fastsetter soner for rovdyr og beitedyr. Unntatt fra dette er ulv, der sonen er fastsatt av Stortinget. Det er rovviltnemndene som er ansvarlig for å tilrettelegge for at bestandsmål kan oppnås innenfor områder nemndene prioriterer til dette, og som grunnlag for å kunne føre en tydelig soneforvaltning med normalt lav terskel for felling av rovdyr i beiteprioriterte områder, og normalt høy terskel for felling av rovdyr i rovdyrprioriterte områder.
Gjeldende bestandsmål for brunbjørn på 13 årlige ynglinger ble fastsatt av Stortinget i 2011, og 15 år etter er bestandsmålet fremdeles ikke oppnådd. Bestandsmålet er videre fordelt mellom 4 av landets 8 rovviltregioner, og region 5 (Hedmark) er eneste region som i dag har oppnådd sitt regionale bestandsmål.
Brunbjørn er en art som har en treg biologi i den forstand at spredning av binner skjer svært sakte, det tar mange år før ei binne blir reproduktiv og binnene går flere år sammen med ungene sine før de kan få nye ungekull. Å ivareta reproduktive binner er derfor avgjørende for bestandsvekst, og det kan ta svært mange år før ei reproduktiv binne blir erstattet av et nytt individ. I region 6 (Trøndelag og Møre og Romsdal) er det skutt flere reproduktive binner de senere år, noe som påvirker muligheten for vekst i bestanden og oppnåelse av bestandsmålet negativt.
Forvaltningsområdet for brunbjørn i Trøndelag har ikke fungert tilfredsstillende med tanke på å gi rom for stabil oppnåelse av bestandsmålet innenfor denne sonen. Dette setter Statsforvalteren og øvrige myndigheter i en krevende situasjon der hensyn til tydelig soneforvaltning og hensyn til å nå bestandsmålet for bjørn må avveies mot hverandre. Konsekvensen av at reproduktive binner har blitt felt er at terskelen for å tillate felling av ytterligere binner må settes høyere sammenlignet med en situasjon med stabil oppnåelse av bestandsmålet innenfor bjørnesonen i region 6. Tydelig soneforvaltning og samtidig oppnåelse av bestandsmål krever at soneinndelingen legger godt til rette for dette, og jeg har i min styringsdialog med rovviltnemnda vært tydelig på behovet for at nemnda vurderer muligheten for å bedre situasjonen for å nå bestandsmålet for bjørn i regionen.
Til den konkrete situasjonen representanten Gram viser til i Snåsa er jeg kjent med at Statsforvalteren den 18. august ga tillatelse til skadefelling i området. Vedtaket kan påklages til Miljødirektoratet, og jeg ønsker derfor ikke å kommentere saken nærmere nå.