Har Norge i dag en nasjonal operativ struktur som faktisk kan koordinere statlige etater, kommuner, kraft, telekom, banker, drivstoff, transport, grossister og dagligvarekjeder samtidig – når flere …

Har Norge i dag en nasjonal operativ struktur som faktisk kan koordinere statlige etater, kommuner, kraft, telekom, banker, drivstoff, transport, grossister og dagligvarekjeder samtidig – når flere kritiske funksjoner svikter på én gang, og hvilke tiltak vil statsråden iverksette for å løfte vår nasjonale beredskap?

Under Arendalsuken var beredskap et sentralt tema. I flere debatter ble Norges situasjon diskutert. Vi vet at Staten har ansvaret for at Norge som samfunn er i stand til å fungere under krise og krig. Private aktører har ansvar for egen virksomhet og for de funksjonene de leverer. Men staten har ansvar for å sørge for at disse ressursene inngår i en helhetlig og faktisk nasjonal beredskap. Debatten viser at det er mange utfordringer på tross av det som ligger i totalforsvarsmeldingen og i ansvaret som ligger til hvert departement. Totalberedskapsmeldingen peker på behovet for tettere samarbeid, mer informasjonsdeling og mer felles øving mellom offentlige og private aktører.
Det betyr også at beredskap ikke bør måles i antall planer staten har skrevet, men i hvor godt samfunnet faktisk fungerer når planene blir satt på prøve. Tilbakemeldingene fra flere aktører kan tyde på at vi som nasjon ikke er der vi skal være.

Dagens utfordringsbilde preges av krig i våre nærområder, cyberangrep, hybrid virkemiddelbruk og stormaktsrivalisering. Selv om vi har god beredskap for hverdags- og naturhendelser, er det nå nødvendig å rette fokuset mot beredskap for de mest alvorlige hendelsene vi kan se for oss, inklusive sikkerhetspolitisk krise og i verste fall krig. Slike situasjoner vil stille andre krav til beredskapen, og som representanten Staahle påpeker vil det kreve innsats fra en rekke sektorer og aktører i samfunnet, og god evne til informasjonsdeling, samhandling og koordinering. Det er gjennom best mulig bruk av våre samlede ressurser at samfunnets beredskap blir best mulig.
Regjeringen har gjennomført og arbeider med flere tiltak nettopp med sikte på å styrke denne delen av beredskapen. Vi har i tråd med Totalberedskapsmeldingen etablert en gjennomgående rådsstruktur med beredskapsråd på kommunalt, regional og sentralt nivå. Rådsstrukturen vil være et sentralt virkemiddel for koordinering og informasjonsutveksling mellom aktører og forvaltningsnivåer. På sentralt nivå er det etablert eller under etablering beredskapsråd innenfor ni kritiske samfunnsområder som vi er helt avhengige av i alle deler av krisespekteret, også i krise og krig. De ni er (ansvarlig departement i parentes): kraftforsyning (Energidepartementet), digital infrastruktur (Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet), transport (Samferdselsdepartementet), vann og avløp (Helse- og omsorgsdepartementet), satellittbaserte tjenester (Nærings- og fiskeridepartementet), helse og omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet), finansielle tjenester (Finansdepartementet), matforsyning (Nærings- og fiskeridepartementet) og drivstofforsyning (Nærings- og fiskeridepartementet). Næringslivet involveres på egnet vis i beredskapsrådene.
Regjeringen jobber også med den første langtidsplanen for sivil beredskap, som skal fremmes i år. Den fokuserer på håndtering av hendelser øverst i krisespekteret, dvs. sikkerhetspolitisk krise og krig. Planen spisses mot de tre samfunnsområdene kraft, transport og digital infrastruktur (med fokus på ekom). De er forutsetninger for funksjonsevnen innenfor alle øvrige samfunnsområder, og derfor essensielle for sivilsamfunnets samlede evne til å understøtte militær innsats og for vår samlede motstandskraft. Gjensidige avhengigheter mellom disse samfunnsområdene og andre områder vil være et tema i langtidsplanen.
Vi må også være forberedt på at flere funksjoner kan svikte på en gang. Egenberedskap, redundante løsninger og evne til reparasjon/ gjenoppretting vil være viktig. Dette vil være tema i langtidsplanen. I tillegg har jeg i år sendt brev til næringslivet, frivillig sektor, landets kommuner og statsforvalterne om behovet for å forberede seg på krise og krig. I brevene understreker jeg at alle virksomheter må lage kontinuitetsplaner slik at de best mulig kan opprettholde aktivitet selv om visse funksjoner faller bort.
2026 er Totalforsvarsåret. Hovedformålet er å styrke Norges evne til å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser og krig. Helt sentralt står et tett øvelsesprogram der Forsvaret, statlige etater, kommuner, næringslivet og den enkelte borger vil involveres. Nå i september gjennomføres Øvelse Totalforsvar (TDX26) som skal øve på det nasjonale beredskapssystemet. Øvelsen vil styrke myndighetenes evne til å ta effektive beslutninger i en situasjon der krig truer, og samtidig belyse hvilke konsekvenser disse beslutningene kan få. Dette omfatter blant annet sivilsamfunnets støtte til Forsvaret, beskyttelse av sivilbefolkningen og evne til å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner. Rolleforståelse og ansvarsfordeling vil være sentrale problemstillinger.
Justis- og beredskapsdepartementet er fast lederdepartement ved alle større hendelser. Det betyr at dette departement koordinerer håndteringen på tvers av alle departement og sektorer. I situasjoner høyt i krisespekteret vil ikke minst koordinering mellom sivil side og forsvarssektoren være viktig. Dette er som nevnt noe av det vi vil øve under Totalforsvarsøvelsen.