I hvilken grad mener statsråden at det kommunale selvstyret i plan- og dispensasjonssaker har et reelt innhold, når lokalt vedtatte dispensasjoner kan overprøves, også i saker hvor både lokale og …

I hvilken grad mener statsråden at det kommunale selvstyret i plan- og dispensasjonssaker har et reelt innhold, når lokalt vedtatte dispensasjoner kan overprøves, også i saker hvor både lokale og regionale folkevalgte har kommet til samme konklusjon slik som i den aktuelle dispensasjonssaken i Røros Kommune?

Det kommunale selvstyret utfordres stadig oftere. En aktuell sak fra Røros kommune illustrerer dette godt.

Saken gjelder en søknad om dispensasjon fra reguleringsplanen i et eksisterende hyttefelt ved Olavsgruva på Røros. En hytteeier ønsket å bygge om en carport, som allerede er en integrert del av hytta, til oppholdsrom for å utvide stua. Tiltaket innebærer ingen ny bygning eller utvidelse av bygningens ytre fotavtrykk, men medfører at hyttas bruksareal overskrider reguleringsplanens maksimale grense på 120 kvadratmeter. Det ble derfor søkt om dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse om maksimalt tillatt bruksareal.

Kommunedirektøren ga avslag på søknaden. Etter klage behandlet det politiske utvalget for plansaker saken og kom, med bakgrunn i en lokal vurdering av de konkrete forholdene, til at fordelene ved dispensasjon var større enn ulempene. Dispensasjon ble derfor innvilget.

Trøndelag fylkeskommunes administrasjon valgte deretter å påklage kommunens vedtak. Begrunnelsen var blant annet at dispensasjonen kunne skape presedens og på sikt få negativ visuell betydning for verdensarvverdiene i området. Da saken ble behandlet politisk i fylkesutvalget, var flertallet uenig med administrasjonen og vedtok at klagen ikke skulle opprettholdes. Til tross for dette ble det varslet at saken kunne oversendes til Riksantikvaren, og saken er nå til behandling hos Statsforvalteren og Riksantikvaren.

Det er bred enighet om at verdensarvverdiene på Røros skal ivaretas. Samtidig må man ha tillit til at det lokale folkestyret tar hensyn til dette. Her har både lokale folkevalgte i Røros kommune og et flertall av de folkevalgte i fylkesutvalget vurdert at dispensasjon kunne gis. Likevel risikerer vedtaket å bli satt til side gjennom flere statlige og regionale forvaltningsledd.

Man kan spørre seg hva som er den reelle hensikten med at kommunene er planmyndighet etter plan- og bygningsloven dersom lokalt skjønn i dispensasjonssaker i praksis kan overprøves fra flere hold. Særlig når saken gjelder et mindre tiltak og både lokale og regionale folkevalgte har vurdert at fordelene ved dispensasjon er større enn ulempene.

Norske kommuner mottar 15-17 000 dispensasjonssøknader årlig. Jeg kjenner ikke den konkrete saken som representanten viser til, men forstår fra begrunnelsen at det gjelder en dispensasjonssak som ikke er endelig avgjort. Siden spørsmålet knytter seg til en pågående sak, avgrenser jeg svaret til å redegjøre for de generelle rammene som gjelder på dette området.
Jeg mener det kommunale selvstyret i plan- og dispensasjonssaker har et reelt innhold. Det er likevel ikke ubegrenset. Det er for eksempel stor forskjell på det lokale skjønnet når det gjelder å vedta planer og endre planer versus å gi dispensasjoner fra vedtatte planer. Kommunene er lokal planmyndighet og har et betydelig handlingsrom til å bestemme arealbruken gjennom arealplanlegging. Planlegging skal ivareta lokalpolitiske interesser, men samtidig ta hensyn til nasjonale og regionale interesser. Fordi arealplaner vedtas gjennom gode demokratiske prosesser som skal sikre offentlighet og medvirkning, er også adgangen til å fravike dem gjennom dispensasjon begrenset. Endringer av arealplaner bør først og fremst skje gjennom planendring, og ikke gjennom dispensasjon som er ment som en sikkerhetsventil. Dette sikrer konsistent langsiktig disponering av arealene, hensynet til nasjonale og regionale interesser og likebehandling og forutsigbarhet for borgerne. Stortinget tydeliggjorde også i 2021 rammene for dispensasjon, blant annet ved å fremheve betydningen av nasjonale og regionale interesser.
Det er et vilkår etter plan- og bygningsloven at dispensasjon ikke kan gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg er det et vilkår om at fordelene ved dispensasjonen må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Begge vilkårene må være oppfylt.
Vurderingen av om de to vilkårene er oppfylt er en juridisk vurdering som kan prøves fullt ut. Det er først når begge vilkårene er oppfylt at det er opp til kommunens frie skjønn om dispensasjon skal gis. Ved prøvingen av kommunens frie skjønn skal hensynet til det kommunale selvstyret ha stor vekt.
Lokalpolitiske vurderinger skal respekteres innenfor det handlingsrommet loven gir. De kan ikke i seg selv erstatte vilkårene som Stortinget har fastsatt skal gjelde for dispensasjon.
Jeg forstår engasjementet som dispensasjonssaker kan vekke lokalt. Samtidig er det viktig at dispensasjonssaker behandles i tråd med de rammene Stortinget har fastsatt, og at både nasjonale, regionale og lokale hensyn vurderes på en balansert måte.