Gjøres dette arbeidet hos byggesakskontorene til selvkost, hva tenker staten om at den aktuelle kommunen tar såpass høye gebyrer i to runder for å avklare et så enkelt spørsmål, har ikke …

Gjøres dette arbeidet hos byggesakskontorene til selvkost, hva tenker staten om at den aktuelle kommunen tar såpass høye gebyrer i to runder for å avklare et så enkelt spørsmål, har ikke forvaltningen i Norge en generell veiledningsplikt, og er statsråden enig i at den aktuelle kommunen tar svært høye gebyrer for det som må antas å være svært få arbeidstimer nedlagt for å komme til svaret?

I BT 9. juli leser man om to bergensere som kontaktet kommunen for å spørre om de fikk lov til å legge svart takstein. Kommunen henviste til reguleringsplanen som ikke ga noe svar på dette, og krevde 4100 kroner for "tjenesten". For å få en konkret svar måtte de betale 10270 kroner ekstra. Her snakker vi altså bare om gebyrene for selve fargevalget. En eventuell ombygging av tak ville kreve ytterligere gebyrer.

Størrelsen på byggesaksgebyrer kan oppleves som krevende for både privatpersoner og næringsliv. Jeg kjenner ikke de nærmere forholdene i saken stortingsrepresentanten viser til, og det vil derfor ikke være redelig av meg å kommentere eller ta stilling til den konkrete saken. Men det finnes heldigvis flere mekanismer i regelverket for å få dette vurdert på en ryddig og faglig god måte som jeg kommer tilbake til avslutningsvis.
Det er kommunene som, med hjemmel i plan- og bygningsloven, fastsetter sine byggesaksgebyrer. Den øvre grensen for hva som kan kreves i gebyr i byggesaker er selvkost. Det betyr at gebyrene ikke kan være høyere enn de «nødvendige kostnadene» kommunen har med behandling av slike saker (selvkostprinsippet).
Kommuneloven har nærmere regler for beregningen av gebyr som ligger til grunn for selvkostprinsippet. Kommunal- og distriktsdepartementet har også gitt ut en egen veileder for beregning av selvkost og gebyrforskrift i byggesaker, tilgjengelig her: «Veileder for beregning av selvkost og gebyrforskrift i byggesaker». Veilederen skal gjøre det lettere for kommunene å gjennomføre beregninger av selvkost og fastsette lovlig nivå på byggesaksgebyret. Den skal også bidra til mer enhetlig praksis blant kommuner. Kommunen kan ta gebyr for alle de lovpålagte oppgavene etter plan- og bygningsloven, men kan ikke ta eget gebyr for generell veiledning om regelverket eller for klagesaksbehandling.
Jeg er kjent med at byggesaksgebyrene kan variere betydelig mellom kommuner. Noen kommuner har høyere kostnader knyttet til blant annet lønn og husleie. Det kan i noen kommuner også være flere kompliserte saker og større utbyggingspress, noe som gjør saksbehandlingen mer ressurskrevende. Variasjonene kan også skyldes lokale prioriteringer, der enkelte kommuner tar lavere gebyrer for å tiltrekke seg næringsliv eller innbyggere. I slike tilfeller vil deler av byggesaksbehandlingen måtte dekkes over ordinære budsjetter. Ulik utforming av gebyrforskriftene kan dessuten gjøre det krevende å sammenligne gebyrnivåene på tvers av kommuner.
Jeg mener det er viktig at kommunene står fritt til å organisere sin virksomhet. Kommunene er nærmest til å vite hvilke utfordringer de bør ta hensyn til i byggesaksbehandlingen.
Samtidig er det viktig å understreke at det finnes ordninger som skal sikre at byggesaksgebyrene er i samsvar med regelverket. Statsforvalteren kan foreta lovlighetskontroll etter kommuneloven dersom det reises spørsmål om kommunens gebyrregler er fastsatt på korrekt grunnlag. I tillegg vil den som er ilagt et byggesaksgebyr, i mange tilfeller kunne søke kommunen om å få det redusert. Kommunens avgjørelse i en slik sak er et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren. Tiltakshaver og andre med rettslig klageinteresse kan altså klage denne saken inn til statsforvalteren. Gjennom slik klage, skal statsforvalteren også vurdere om det konkrete gebyret er fastsatt i tråd med gjeldende regelverk.