Vil statsråden vurdere å endre regelverket slik at personar som mottek arbeidsavklaringspengar kan ta ut opparbeidd sjømannspensjon utan avkorting eller bortfall av ytingar, og meiner statsråden det er rimeleg at sjøfolk mister tilgangen til eigne opparbeidde pensjonsrettar som følgje av sjukdom?

Vil statsråden vurdere å endre regelverket slik at personar som mottek arbeidsavklaringspengar kan ta ut opparbeidd sjømannspensjon utan avkorting eller bortfall av ytingar, og meiner statsråden det er rimeleg at sjøfolk mister tilgangen til eigne opparbeidde pensjonsrettar som følgje av sjukdom?

Eg er kjent med fleire tilfelle der tidlegare sjøfolk som har blitt varig eller langvarig sjuke og går på arbeidsavklaringspengar, ikkje kan ta ut sjømannspensjon dei sjølve har opparbeidd gjennom innbetalingar frå løn gjennom mange år. For dei det gjeld blir dette oppfatta som urimeleg, då sjukdom fører til at ein mistar høvet til å nytte ein pensjonsrett ein har tent opp gjennom eit langt yrkesliv. Det blir derfor stilt spørsmål ved om regelverket i tilstrekkeleg grad tek omsyn til denne gruppa, og om dagens ordning er i tråd med intensjonen bak sjømannspensjonen.

Jeg viser til at daværende statsråd i Arbeids- og inkluderingsdepartementet Marte Mjøs Persen, besvarte et lignende spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge André Njåstad 14. april 2023 (Dokument nr. 15:1876 for 2022–2023). Med henvisning til dette, besvarte jeg et spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Alf Erik Andersen den 1. desember 2025 (Dokument nr. 15:607 for 2025–2026).

Spørsmålene i disse sakene gjaldt i hovedsak forholdet mellom pensjon fra pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs og uføretrygd fra folketrygden. Svarene redegjorde imidlertid også for forholdet til arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Siden det ikke er skjedd endringer i reglene siden den gang, vil svaret mitt i stor grad sammenfalle med de svarene som er gitt i disse sakene.

Pensjonsordningen for arbeidstakere til sjøs er en obligatorisk tjenestepensjonsordning for ansatte om bord på norske skip. Ordningen er regulert i lov av 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs og administreres av Maritim pensjonskasse.

Pensjonsordningen ble lagt om med virkning fra 1. januar 2020, jf. lovens kapittel X Alderspensjon etter nye regler. Det nye regelverket får anvendelse for arbeidstakere som på tidspunktet da loven trådte i kraft, ikke var fylt 50 år. Personer som fylte 50 år før 1. januar 2020, får alderspensjon etter de «gamle» reglene i lovens kapittel III.

Det følger av § 4 nr. 3 i lovens kapittel III at alderspensjonen faller bort dersom pensjonisten får blant annet arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden for hel (100 prosent) uførhet. Er folketrygdytelsen gradert (mindre enn 100 prosent), bortfaller en forholdsmessig del av alderspensjonen, jf. § 5 nr. 2.

Da pensjonstrygden for sjømenn (nå pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs) ble vedtatt i 1948, var den en pensjonsordning med ytelser for flere ulike stønadstilfeller. På den tiden var det ikke etablert noe alminnelig pensjonssystem med ulike støtteordninger i Norge. Under arbeidet med innføringen av folketrygden, ble det forutsatt at pensjonstrygden for sjømenn skulle opprettholdes som en supplerende ordning til folketrygden. I takt med at folketrygden ble bygd ut, ble stønadstilbudet i pensjonstrygden redusert og/eller samordnet med folketrygdytelsene. Om dette uttales i NOU 1989: 12 Pensjonstrygden for sjømenn, punkt 7.4.1.1. bl.a.:

"Pensjonstrygdens prinsipielle formål er å yte alderpensjon fra den lavere pensjonsalder for sjømenn, som hovedregel 60 år, til pensjonisten får rett til alderspensjon, uførepensjon eller attføringspenger fra folketrygden."

Regjeringen Solberg, som også Fremskrittspartiet var en del av, la 24. mai 2019 fram lovforslag om ny pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs. I lovforslaget ble forholdet mellom alderspensjonens størrelse og folketrygdens uføreytelser foreslått videreført, jf. Prop. 118 L (2018–2019) punkt 4.10. Forslaget var i samsvar med Sjømannspensjonsutvalgets innstilling i NOU 2014: 17.

Pensjonsordningen er dimensjonert ut ifra at alderspensjonen graderes eller faller bort hvis pensjonisten mottar blant annet arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. Dersom pensjonister med arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd for hel uførhet skal kunne motta alderspensjon i ordningen, vil enten premienivået måtte økes eller pensjonsnivået reduseres. I Prop.118 L (2018–2019) punkt 4.10.4 vises det til at dersom helt uføre skulle gis pensjonsrett og premiefritak for uførhet, måtte opptjeningssatsen reduseres fra 6,3 pst. opp til 12 G til om lag 3,8 pst. opp til 12 G, ev. øke premiesatsen. Departementet uttalte i proposisjonen at det ikke kunne se at det i næringen skulle være grunnlag for å redusere opptjeningssatsen og/eller øke premiene, og det ble derfor lagt opp til at helt uføre heller ikke skulle ha rett til sjømannspensjon i ny ordning. Gradert uføre skulle fortsatt få rett til en redusert sjømannspensjon i ny ordning.

Arbeids- og sosialkomiteen sluttet seg til forslaget i lovproposisjonen, jf. Innst. 22 L (2019–2020). I innstillingen uttalte komiteen:

«Komiteen viser til regjeringens omtale av forholdet til andre ytelser som AAP og uføre, og støtter regjeringens vurderinger og forslag.»

Stortinget behandlet saken 7. november 2019, og sluttet seg til komiteens innstilling. Stortinget vedtok dermed § 36 i lovens kapittel X, som innebærer at den som i hele eller deler av perioden mellom fylte 62 og 67 år mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden etter en uføregrad på 100 prosent, ikke har samtidig rett til pensjon fra pensjonsordningen. Dersom folketrygdytelsen er gradert (mindre enn 100 prosent), faller en tilsvarende del av alderspensjonen bort.

Jeg viser til at ordningen finansieres gjennom pensjonspremier (avgifter) fra arbeidsgivere og arbeidstakere. I tillegg yter staten et lovfestet årlig tilskudd. Det er et mål at pensjonsordningen skal ha en bærekraftig finansiering over tid, og at den skal være selvfinansierende. Dersom inntektene er høyere enn utgiftene, legges overskuddet til ordningens reguleringsfond. Reguleringsfondet benyttes til å finansiere pensjonsutgiftene i perioder der inntektene er lavere enn utgiftene. Ordningen er statsgarantert. Det innebærer at dersom inntektene er lavere enn pensjonsutgiftene, og det ikke er tilstrekkelig med midler i reguleringsfondet, betaler staten et garantitilskudd. I perioden 2003 til 2013 medførte ubalanse i ordningen at staten betalte et samlet garantitilskudd på 3,9 mrd. kroner (nominelt).

Jeg mener at dette viser at tjenestepensjonsordningens innretting og dimensjonering, herunder sammenhengen mellom alderspensjons størrelse og folketrygdens uføreytelser, er bredt politisk forankret. Dersom forholdet mellom ytelsene skal endres, vil opptjeningssatsen måtte reduseres og/eller premiesatsen økes.