Hvordan begrunner statsministeren at Norge åpner nye olje- og gassfelt i særlig sårbare arktiske områder, samtidig som sentrale europeiske aktører signaliserer at fremtidens energisystem skal være …

Hvordan begrunner statsministeren at Norge åpner nye olje- og gassfelt i særlig sårbare arktiske områder, samtidig som sentrale europeiske aktører signaliserer at fremtidens energisystem skal være mindre avhengig av fossil energi, og i hvilken grad mener statsministeren at denne politikken setter Norge på kollisjonskurs med både klimafaglige anbefalinger og utviklingen i våre viktigste energimarkeder?

Den pågående klimautviklingen viser med stadig større tydelighet at Arktis varmes opp langt raskere enn resten av verden, samtidig som konsekvensene for økosystemer og samfunn allerede er betydelige. Likevel har regjeringen åpnet for nye leteområder etter olje og gass i Barentshavet, og arbeider parallelt opp mot EU for å svekke motstanden mot ny petroleumsutvinning i Arktis. Dette skjer i en situasjon der europeiske aktører i økende grad peker på behovet for å redusere fossil avhengighet og raskere fase inn fornybare energikilder, snarere enn å binde seg til nye, langsiktige olje- og gassprosjekter.

Norsk petroleumspolitikk har over lang tid vært å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Det har vært drevet forsvarlig og sikker petroleumsvirksomhet i våre nordområder i snart 50 år. De fire produserende feltene nord for Polarsirkelen, ett i Norskehavet og tre i Barentshavet, gir Norge inntekter, skaper positive ringvirkninger på fastlandet og leverer olje og gass til et Europa som er avhengig av å importere.
Regjeringen fører en stabil og forutsigbar petroleumspolitikk og arbeider aktivt med å tilby selskapene leteareal. Petroleumsressursene, også i nord, forvaltes innenfor forsvarlige rammer når det gjelder det ytre miljø, innenfor det etablerte forvaltningsregimet og arealmessige rammer som Stortinget har fastsatt.
Det ligger et innebygget behov for avveininger mellom de ulike bærekraftsmålene til FN. Tilgang til nok og rimelig energi er en forutsetning for utvikling sosialt og økonomisk. Samtidig må utslippene av klimagasser reduseres for å nå en bærekraftig utvikling for klima og miljø. Verdens energisystem er per i dag dominert av fossile energikilder og det er etablert omfattende infrastruktur knyttet til dette. Slike systemer tar det tid og store ressurser å endre.
Framtidens energisystem vil bli mindre avhengig av fossile energikilder. Fortsatt vokser imidlertid bruken av både kull, olje og gass år for år. Selv når bruken av kull, olje og gass slutter å vokse og flater ut vil det være behov for store investeringer globalt i ny produksjon, for å unngå at produksjonen faller raskere enn etterspørselen.
I en urolig verden er egenproduksjon av viktige naturressurser som olje og gass særlig viktig. Dette er bakteppet for at flere europeiske land nå legger til rette for økt petroleumsaktivitet. Norge er største produsent og eneste substansielle eksportør av olje og gass til et Europa som er avhengig av import. Norske felt forsyner omtrent 30 prosent av gassforbruket og 14 prosent av oljeforbruket i EU og Storbritannia, hvorav en viktig del kommer fra felt i de nordlige havområdene. I nord er det fortsatt forventet å være store uoppdagede ressurser. En videreutvikling av vår petroleumsvirksomhet, innenfor forsvarlige og etablerte rammer satt av Stortinget, er derfor ikke bare viktig for Norge, men også viktig for Europas selvforsyning og energisikkerhet.
Det er norske myndigheter som forvalter petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel. Jeg er likevel opptatt av at vi deler informasjon og kunnskap om vår største og viktigste næring med våre allierte i Europa. Dette er både i Norges og Europas interesse.