Er unntaksvilkårene i vanndirektivets artikkel 4(7)(a-d) foretatt og godkjent slik at oppdrettsnæringen tillates å forringe vannforekomstene midlertidig?

Er unntaksvilkårene i vanndirektivets artikkel 4(7)(a-d) foretatt og godkjent slik at oppdrettsnæringen tillates å forringe vannforekomstene midlertidig?

Vanndirektivet er et minimumsdirektiv og tiltak som igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår, skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.

Som høyesteretts dom som kjenner utslippstillatelsene i Førdefjorden ugyldige, aktualiserer vanndirektivet og praktiseringen av dette lovverket i Norge. Mye tyder på at forvaltningen ikke har tatt innover seg direktivets betydning.

Spørreren frykter at Norge har godkjent oppdrettsnæringens forringelse av vannforekomstene på feilaktig grunnlag og Norge har ikke overholdt tidsfristen for å oppnå minimum kjemisk og økologisk miljøtilstand GOD. I henhold til vanndirektivets artikkel 4(1) skal EØS-statene beskytte, forbedre og gjenopprette tilstanden til alle overflatevannforekomster innen 15 år etter at vanndirektivet ble satt i kraft (Norge i 2009).

Den norske vannforskriften med veileder gjenspeiler ikke vanndirektivet, noe som er et klart brudd på EØS-avtalens artikkel 7(b). Feil ordlyd har ført til følgefeil i norsk lov og rett- og som har påvirket forvaltningen. Hvis unntak fra forringelsesforbudet er forankret i vannforskriftens § 12, innebærer det at oppdrettsnæringens tillatelse til å forringe vannforekomstene er ulovlig, ugyldig og må opphøre.

Klima- og miljødepartementet (KLD) la ut forskriften på høring i 2023 for å få § 12 til å tilsvare ordlyden i direktivets artikkel 4(7)(c). Saken er ikke ferdigbehandlet. EFTA-domstolen har allerede oversatt 4(7)(c) «overriding public interest» til «tvingende allmenne hensyn». Dette er også et helt sentralt tema i dommen om Førdefjorden, som viser at rene økonomiske profittmotiv ikke er det samme som slike tvingende allmenne hensyn.

De eneste unntaksvilkårene som kan tillate midlertidig forringelse av en vannforekomst er nedfelt i vanndirektivets artikkel 4(7)(a-d) og skal vurderes samlet. Artikkel 4(7) skal vurderes strengt med høy terskel for å kunne godta unntak fra forringelseforbudet.

Det generelle målet etter vanndirektivet, som er gjennomført i norsk rett gjennom vannforskriften, er at tilstanden i overflatevann skal beskyttes mot forringelse, forbedres og gjenopprettes med sikte på minst god økologisk og god kjemisk tilstand. Det finnes unntak fra denne hovedregelen. Det kan for det første gis utsatt frist, for Norges del til planperioden 2028-2033, dersom nærmere angitte vilkår er oppfylte. Etter 2033 kan fristene kun utsettes hvis det foreligger slike «naturforhold» at miljømålene ikke kan nås innen 2033. Videre kan det, på nærmere angitte vilkår, gis mindre strenge miljømål for vannforekomster som er så påvirket av menneskelig virksomhet at det er umulig eller uforholdsmessig kostnadskrevende å nå målene.
For ny aktivitet eller nye inngrep i en vannforekomst som medfører at miljømålene ikke nås eller at tilstanden forringes, er det på nærmere angitte vilkår adgang til å gi unntak etter vanndirektivets artikkel 4(7), som er gjennomført i norsk rett gjennom vannforskriften § 12.
Som representanten nevner i sin begrunnelse for spørsmålet, foreslo Klima- og miljødepartementet i 2023 endringer i vannforskriften § 12 annet ledd bokstav b, slik at bestemmelsen ligger nærmere ordlyden i direktivet. De foreslåtte endringene ble utsatt i lys av domstolenes behandling av Engebø-saken, slik at endelige konklusjoner om hvordan ordlyden i bestemmelsen bør formuleres kunne vurderes i lys av endelig dom i saken. Departementet vil nå, på bakgrunn av Høyesteretts dom 17. juni 2026, vurdere endringer i vannforskriften § 12, og tilhørende veileder. Jeg ber imidlertid om forståelse for at departementet har behov for noe tid til å vurdere og forberede forslag til endringer i lys av dommen.
Vanndirektivet artikkel 4(7) og vannforskriften § 12 gjelder ny aktivitet eller nye inngrep i en vannforekomst som medfører at miljømålene ikke nås eller at tilstanden forringes. På nærmere angitte vilkår kan slik ny aktivitet eller nye inngrep tillates. Ny aktivitet eller nye inngrep som ikke medfører at miljømålene ikke nås, eller at tilstanden forringes, kan tillates.
Utslipp fra akvakultur til sjø er omfattet av forurensningsloven. Det følger av forurensingsforskriften kap. 34 at det i utgangspunktet er tillatt å drive akvakultur uten særskilt tillatelse forutsatt at virksomheten overholder kravene i akvakulturdriftforskriften. Den fastsetter standardiserte krav for alle akvakulturanlegg for å sikre at næringen holder seg innenfor hva som er miljømessig forsvarlig. Forskriften stiller blant annet krav om tiltak for å bedre miljøtilstanden dersom undersøkelser viser at vannforekomsten ikke vil nå miljømål fastsatt i vannforskriften.
I henhold til forurensningsforskriften kan Statsforvalter bestemme at nyetablering eller utvidelse av akvakulturanlegg er ulovlig uten tillatelse etter forurensningsloven der vannforekomstens tilstand, slik den framgår av Vann-nett tilsier det. I vurderingen av om eventuell tillatelse skal gis og i tilfelle på hvilke vilkår, legges det avgjørende vekt på vannforskriftens bestemmelser. Et eksempel på dette er at Statsforvalterne i Vestland i april i år vedtok å avslå tillatelse til ni omsøkte akvakulturanlegg nettopp begrunnet i fjordens tålegrense og risiko for eutrofi som følge av utslippene av næringssalter fra de omsøkte anleggene. Samtlige vedtak er påklaget.