Hvordan vil regjeringen forhindre at levedyktige selskaper med god ordretilgang, sunn underliggende drift og sentrale beredskapsfunksjoner går konkurs som følge av krav om rask tilbakebetaling av …

Hvordan vil regjeringen forhindre at levedyktige selskaper med god ordretilgang, sunn underliggende drift og sentrale beredskapsfunksjoner går konkurs som følge av krav om rask tilbakebetaling av statsgaranterte lån, og mener regjeringen at dagens praktisering er hensiktsmessig da den i realiteten slår selskaper med sunn underliggende drift og god ordre?

Under Covid-19 pandemien innførte staten lånegarantiordningen. Formålet med ordningen var å sikre likviditet til bedrifter med likviditetsmangel som var forventet å være lønnsomme under normale markedsforhold, og dermed trygge norske arbeidsplasser i en periode med stor usikkerhet.
Mange selskaper har i ettertid klart å betjene sine lån etter hvert som aktiviteten har tatt seg opp. Enkelte næringer har stått ovenfor mer langvarige utfordringer som følge av produksjonssykluser, og svingninger i etterspørselen. Fosen Yard er et illustrerende eksempel på hvordan lånegarantiordningen, og et rigid regelverk kan slå utilsiktet til på enkeltbedrifter.
Fosen Yard er et skipsverft lokalisert i Rissa i Trøndelag. Selskapet er en hjørnesteinsbedrift i kommunen, med stor betydning for både sysselsetting og regional industri. Fosen er den eneste som tilbyr maritime verkstedtjenester i Trondheimsfjorden, som er NATOs viktigste inn- og utskipningshavn for Norge, Sverige og Finland. I likhet med andre norske virksomheter, benyttet Fosen seg av staten sin lånegarantiordning.
Selskapet har i dag en solid underliggende drift, med betydelige inntekter, gode marginer og en ordre- og tilbudsbeholdning på om lag 1,5 milliarder kroner over de neste to årene. Selskapet har nå nedbetalt over 30 millioner kroner av lånets totale verdi på 48 millioner kroner. Likevel står de nå overfor et krav om tilbakebetaling innen en kort tidshorisont som i realiteten ikke er mulig i praksis.
Lånegarantiordningen legger til rette for restrukturering, slik at bedrifter med midlertidige betalingsproblemer og gode markedsutsikter skal kunne videreføre driften. Dagens ordning er imidlertid problematisk ved at en restrukturering må forekomme gjennom en anmodning fra et finansforetak.
Konsekvensen av et kronglete og rigid regelverk er at et selskap med sunn underliggende drift og en ordrereserve på 1,5 milliarder kroner risikerer konkurs. For staten innebærer dette tapte skatteinntekter og økte NAV-utgifter når arbeidsplassene forsvinner. Denne kostnaden vil overstige nåværende utestående lån. I tillegg spiller norsk verftsindustri en sentral rolle for beredskapen vår.

Lånegarantiordningen for små og mellomstore bedrifter ble opprettet 27. mars 2020. Formålet med ordningen var å styrke små og mellomstore bedrifters tilgang til likviditet, ved at staten gjennom en midlertidig garantiordning tilbød risikoavlastning til finansforetak. Garantiordningen dekket 90 prosent av bankenes eventuelle tap på lånene, og ansvaret for å forvalte ordningen ble lagt til Eksfin. Etter forskrift til lov om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter var det opp til finansforetakene å avgjøre om lån skulle innvilges eller ikke. Eksfin var ikke involvert i kredittbeslutningen til finansforetakene. Det private finansforetaket har altså ansvaret for hele kundeforholdet og for at vilkårene i loven og forskriften er oppfylt før det ble innvilget garanterte lån, jf. forskriften § 18.

Iht. forskriften § 15 kan garanterte lån ha en løpetid på maksimalt seks år fra utbetaling. Forskriften § 20b åpner imidlertid for at Eksfin, på anmodning fra finansforetakene, kan gjøre unntak fra bestemmelsen om seks år, «hvis finansforetaket før garantitidens utløp finner grunn til å iverksette tapsreduserende tiltak overfor låntaker og forlengelse av garantitiden anses å være i statens interesse, herunder at statens økonomiske tap antas å bli lavere enn ved utbetaling etter § 21».

Videre åpner forskriften § 20a for at «Eksfin, etter anmodning fra finansforetak, samtykke til avtale om restrukturering hvor garanterte lån inngår hvis dette anses å være i statens interesse, herunder at statens økonomiske tap antas å bli lavere enn ved utbetaling etter § 21».

Ettersom det er finansforetaket som har gitt lånet og har all kontakt med låntakeren, er det naturlig at det er finansforetaket som henvender seg til Eksfin om ev. endringer i låneavtalen, herunder spørsmål om forlengelse eller restrukturering. Finansforetaket bærer minimum ti prosent av risikoen for lånet selv, og har dermed også insentiv til å komme fram til en best mulig løsning.

Eksfin har et relativt bredt handlingsrom for å legge til rette for videre drift i levedyktige selskaper med underliggende sunn økonomi. Det er Eksfin som gjør vurderinger av enkeltsaker.