Hvordan vil regjeringen sikre at KODA- og KODBA-barn – hørende barn av døve og døvblinde foreldre – får reell tilgang til tegnspråkopplæring og tegnspråklige språkmiljøer, og vil statsråden ta initiativ til regelverksendringer som lukker det identifiserte rettighetsgapet?

Hvordan vil regjeringen sikre at KODA- og KODBA-barn – hørende barn av døve og døvblinde foreldre – får reell tilgang til tegnspråkopplæring og tegnspråklige språkmiljøer, og vil statsråden ta initiativ til regelverksendringer som lukker det identifiserte rettighetsgapet?

I dag faller KODA- og KODBA-barn utenfor retten til opplæring i og på norsk tegnspråk etter opplæringsloven, fordi retten er knyttet til elever som selv er døve eller har nedsatt hørsel. Dette til tross for at mange av disse barna har norsk tegnspråk som førstespråk eller som et sentralt hjemmespråk.
Konsekvensen er at barn risikerer å miste muligheten til å utvikle og vedlikeholde familiens språk, noe som kan skape kommunikasjonsbarrierer i familien og påvirke barns språkutvikling, identitet og kulturelle tilhørighet. Samtidig svekkes arbeidet med å bevare og styrke norsk tegnspråk, som ble anerkjent som nasjonalt språk i 2022. Fra 1. januar 2026 er CRPD innlemmet i menneskerettsloven, noe som aktualiserer spørsmål om barns rett til språk, familieliv og ikke-diskriminering er tilstrekkelig ivaretatt. Erfaringer fra tidligere tiltak viser dessuten at tegnspråkopplæring har positive effekter på inkludering, identitet og tilhørighet – også for KODA-barn og søsken.

Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig for noen familier hvor foreldrene er døve eller døvblinde, mens barna er hørende. Etter opplæringsloven er vilkåret for å få opplæring i og på tegnspråk at eleven har en hørselshemming. Det stilles ikke krav til graden av hørselshemming eller en sakkyndig utredning. Det skal være en lav terskel for hva som regnes som en hørselshemming. Ved innlemmelsen av CRPD i menneskerettsloven ble det konkludert med at opplæringsloven var i tråd med CRPD.
Som representanten påpeker, gir opplæringsloven ikke rett til opplæring i eller på tegnspråk til elever som har foreldre eller søsken med hørselshemming. Det gjaldt heller ikke noen slik rett etter tidligere opplæringslov. Likevel har Statped i enkelte tilfeller gitt et tilbud til barn av døve foreldre. Statped må prioritere tjenester til de som har rett på tegnspråkopplæring etter opplæringsloven, slik at tilbudet får best mulig kvalitet. Dette er nødvendige prioriteringer, ikke minst på bakgrunn av at tilgangen til tegnspråkkompetanse er begrenset. En utvidelse av gruppen som skal få et tilbud om deltidsopplæring i tegnspråk i Statped, vil svekke Statpeds oppfølging av elever med lovfestede rettigheter og kreve mer kompetanse og økte ressurser til organisasjonen.
Det er selvsagt viktig at barn kan kommunisere med sine foreldre, og det er naturlig at barn av tegnspråklige foreldre lærer seg tegnspråk hjemme i oppveksten. Jeg mener det er et viktig prinsipp at ressursene, rettighetene og pliktene som følger av opplæringsloven knytter seg til eleven på skolen sin egen hørselshemming.