Hvordan vil statsråden sikre at hensynet til barnets beste faktisk legges til grunn når fosterhjemsavtaler endres eller avsluttes, mener statsråden det er forsvarlig at et barn som har opplevd …

Hvordan vil statsråden sikre at hensynet til barnets beste faktisk legges til grunn når fosterhjemsavtaler endres eller avsluttes, mener statsråden det er forsvarlig at et barn som har opplevd gjentatte flyttinger og endelig fått stabilitet i et velfungerende fosterhjem, skal flyttes på nytt som følge av uenighet om økonomiske vilkår mellom barnevernet og fosterfamilien?

Norge står i en alvorlig fosterhjemskrise. Rundt 400 barn venter i dag på et fosterhjem. Samtidig vet vi at mange barn i barnevernet opplever flere flyttinger i løpet av oppveksten. Slike brudd skaper utrygghet, svekker tilliten til voksne og til systemet, og kan få store konsekvenser for barnas videre liv.
Jeg har blitt kjent med en sak som illustrerer flere av utfordringene i dagens fosterhjemsordning. En ukrainsk jente kom til Norge, for 3 år siden da som åtteåring. Hun hadde da allerede opplevd store belastninger. Etter ankomst til Norge ble hun flyttet fire ganger på kort tid før hun kom til en fosterfamilie på Østlandet, hvor hun nå har bodd i over to og et halvt år.
I fosterhjemmet har hun fått stabilitet, venner, fritidsaktiviteter og tilhørighet. Hun trives godt og har etablert en trygg hverdag. Fosterfamilien har også tatt imot hennes eldre bror i en periode etter et akuttvedtak. Familien beskrives som velfungerende, og barnet har utviklet seg positivt.
Fosterfamilien hadde en avtale om frikjøp som var inngått for en tidsbegrenset periode. Da avtalen utløp, ba familien om fornyelse. Dette ble avslått, og de fikk i stedet tilbud om en ordinær godtgjøringsordning som innebærer en betydelig økonomisk reduksjon, samtidig som kravene til oppfølging, rapportering og møtevirksomhet forblir de samme.
Da familien ønsket dialog om situasjonen, opplevde de liten vilje til å finne løsninger. Etter at familien formelt protesterte på endringen og ba om videre dialog, ble dette tolket som en oppsigelse av avtalen. Kort tid etter mottok de beskjed om at barnet skulle flyttes til en ny fosterfamilie i Troms.
Saken reiser alvorlige spørsmål om hvordan hensynet til barnets beste blir vurdert i slike prosesser. Barnet står nå i fare for å bli flyttet for femte gang, til tross for at hun er godt etablert og fungerer godt i dagens fosterhjem. Samtidig bidrar slike prosesser til å svekke motivasjonen hos fosterforeldre som gjør en betydelig innsats for sårbare barn.
I en situasjon der hundrevis av barn venter på fosterhjem, er det avgjørende at myndighetene både ivaretar barna og behandler fosterfamiliene på en måte som gjør at de ønsker å fortsette sitt viktige arbeid.

Jeg kjenner ikke til den konkrete saken som er bakgrunnen for spørsmålet representanten stiller, og jeg kan ikke gå inn i enkeltsaker, så jeg skal derfor avstå fra å kommentere den.
Når det er sagt; Det er et svært viktig mål for regjeringen å redusere antall flyttinger for barn i barnevernet. Barn trenger stabilitet og forutsigbarhet for å trives, og fosterforeldrene trenger forutsigbarhet og hensiktsmessige rammer for å kunne stå i oppdraget. Med fosterhjemsmeldingen og kvalitetsløftet i barnevernet har regjeringen satt inn en rekke tiltak som skal bidra til dette. Disse tiltakene handler både om å bedre rammene for fosterhjemmet med økonomisk forutsigbarhet og bedre oppfølging, og om å styrke kommunenes fosterhjemsarbeid. Det er viktig for regjeringen at fosterhjemsoppdraget ikke skal være en økonomisk byrde for familien, og vi har fra 2026 lovfestet rett til godtgjøring og plikt til å kompensere frikjøpte fosterforeldre for manglende opptjening av tjenestepensjon.
Vi har også tatt grep som skal bidra til at uenigheter om fosterhjemsoppdraget mellom fosterforeldre og barnevernstjenesten håndteres på en bedre måte.
Med kvalitetsløftet har vi styrket fosterforeldres prosessuelle rettigheter ved at de er gitt en ubetinget klagerett dersom barnevernstjenesten fatter vedtak om å flytte barnet fra fosterhjemmet, jf. barnevernsloven § 5-5. Fram til 2026 har de bare hatt en uttalerett i slike saker. Barneverns- og helsenemnda har kunnet gi klagerett etter en konkret vurdering. Det fattes imidlertid ikke flyttevedtak dersom bakgrunnen for flyttingen er at fosterforeldrene ønsker å avslutte oppdraget. I slike tilfeller anses flytting som en nødvendig følge av oppsigelsen.
Når det gjelder frikjøp, er dette en særskilt ordning for å kompensere for bortfall av inntekt for en periode hvor fosterforelderen ikke kan være i jobb ved siden av oppdraget. Det er vanlig at én av fosterforeldrene blir frikjøpt en periode av det første året når barnet flytter inn. Utgangspunktet er at fosterhjemsoppdraget etter den første perioden, skal kunne kombineres med å være i vanlig jobb. Tilrettelegging og oppfølging til fosterfamilien skal derfor støtte opp om dette. At fosterforeldrene er i arbeid, vil også kunne bidra til normalitet for barnet. For enkelte fosterfamilier er det likevel nødvendig med frikjøp over en lengre periode eller på et senere tidspunkt, basert på en individuell vurdering i den konkrete saken.
Fra 2023 har barnevernstjenestens avgjørelser om oppfølging og om økonomi vært å regne som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler, og de skal derfor begrunnes av barnevernstjenesten. Dersom fosterforeldrene er uenige i barnevernstjenestens vurderinger, for eksempel knyttet til behov for frikjøp, kan fosterforeldrene påklage vedtaket til statsforvalteren.
Selv om vi er i startfasen med å se hvordan tiltakene vi har satt i gang, virker, jobber vi fortsatt med å vurdere ytterligere tiltak for å løse rekrutteringsutfordringene og forhindre flyttinger. For å sikre et godt kunnskapsgrunnlag har jeg gitt Bufdir i oppdrag å kartlegge hva kommunene faktisk tilbyr av økonomiske rammer, oppfølging og veiledning. I tillegg har departementet lyst ut en ekstern gjennomgang av hvordan Bufetat og kommunene jobber med fosterhjemsrekruttering. Dette skal gi et godt grunnlag for å videreutvikle og forbedre fosterhjemsomsorgen ytterligere.