Mener statsråden at fylkeskommuners praksis med å nekte å behandle søknader om avkjørsel etter veglova før planstatus er avklart, er i strid med plan- og bygningsloven § 27-4 og samordningsplikten i …

Mener statsråden at fylkeskommuners praksis med å nekte å behandle søknader om avkjørsel etter veglova før planstatus er avklart, er i strid med plan- og bygningsloven § 27-4 og samordningsplikten i § 21-5, og vil statsråden ta initiativ til å klargjøre regelverket eller praksis slik at byggesøknader kan behandles helhetlig og uten unødvendig byråkratisk rundgang?

I flere saker rapporteres det om at fylkeskommuner nekter å realitetsbehandle søknader om avkjørsel etter veglova før kommunen har avklart planforholdet etter plan- og bygningsloven. Varaordfører i Askøy kommune Rosalinn Fosse har vist konkrete eksempler fra Vestland på denne problemstillingen.
Dette skaper en praktisk låst situasjon hvor kommunene på sin side ikke kan behandle byggesøknaden fordi krav om sikret adkomst etter plan- og bygningsloven § 27-4 ikke er oppfylt. Resultatet er at søknader ikke kan ferdigbehandles, og at tiltakshavere blir sittende fast i byråkratiske rundganger.
Plan- og bygningsloven § 27-4 slår fast at adkomst skal være sikret før det kan gis rammetillatelse, og det fremgår uttrykkelig av lovforarbeider og departementets tolkningsuttalelser at dette er et vilkår som må være oppfylt før byggesøknaden kan behandles. Samtidig synes det ikke å ha hjemmel i veglova at fylkeskommunen kan avslå å behandle en søknad om avkjørsel med henvisning til at planforholdet ikke er avklart, og regelverket tilsier at slike søknader skal realitetsbehandles ut fra hensyn til trafikk og vegforhold.
Denne praksisen fører i praksis til at søknader ikke lar seg gjøre komplette, og at kommunene tvinges til å avvise eller avslå saker som ellers kunne vært behandlet, noe som også kan være i strid med samordningsplikten i plan- og bygningsloven § 21-5.

Innledningsvis vil jeg nevne at jeg ikke har kjennskap til enkeltsakene stortingsrepresentanten nevner. Jeg har forståelse for at utbyggere kan oppleve det frustrerende å ikke få avklart avkjøringsspørsmål med vegmyndighetene i et utbyggingsprosjekt.
Jeg viser først til at kravet om adkomst i plan- og bygningsloven § 27-4 gjelder når det skal fradeles til bebyggelse eller føres opp en bygning. Kravet gjelder derfor i bygge- og fradelingsaker konkret. Kravet kan være betinget av avkjøringstillatelse fra veimyndighetene. Samordningsplikten i plan- og bygningsloven § 21-5 kommer inn på samme stadiet.
For meg er det noe uklart hva som er konteksten for spørsmålet til stortingsrepresentanten, men jeg oppfatter likevel situasjonen til å være slik at det på en tomt i utgangspunktet er forbudt å bygge, for eksempel fordi eiendommen er regulert til landbruk, natur- og friluftsområde (LNF) i arealplanen. Så lenge det er forbudt å bygge på eiendommen, er det ikke aktuelt for veimyndighetene å gi avkjøringstillatelse til tomta det er ønskelig å bygge på. Rett og slett fordi utgangspunktet er at det ikke skal stå noen bygning der som har behov for adkomst. Utbygger må da først få avklart med kommunen som plan- og bygningsmyndighet om det likevel kan være mulig å få bygge på tomta. Dette må enten skje gjennom planendring eller gjennom dispensasjon fra forbudet i arealplanen. Når utbygger har fått tommel opp fra plan- og bygningsmyndighetene om mulighet til å bygge på tomta, blir neste steget å få avklart i byggesaken avkjøringstillatelse med veimyndighetene for å tilfredsstille kravet til adkomst i plan- og bygningsloven § 27-4. På dette byggesaksstadiet må kommunen som plan- og bygningsmyndighet samordne avkjøringsspørsmålet med veimyndighetene.
Det som jeg nå har gjengitt, er tolkningen departementet har lagt til grunn etter plan- og bygningsloven. Forutsatt at jeg har forstått spørsmålet til stortingsrepresentanten riktig, mener jeg derfor at fylkeskommunens praksis ikke er i strid med plan- og bygningsloven § 21-5 og § 27-4. Jeg ser derfor ikke behov for klargjøring av regelverket eller tolkningspraksisen til regelverket.