Regjeringen liker å framstille seg selv – og jeg tror selvbildet er litt sånn også – som litt unikt erfaren og handlekraftig i utenrikspolitikken. De har en statsminister som har masse …

Regjeringen liker å framstille seg selv – og jeg tror selvbildet er litt sånn også – som litt unikt erfaren og handlekraftig i utenrikspolitikken. De har en statsminister som har masse utenrikspolitisk erfaring, de har en utenriksminister som har vært høyt og lavt, både hjemme og ute. Og litt selvhøytidelig sier statsministeren noen ganger at utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Det er et flott slagord, men hva har vi sett de siste ukene? Det virker som at utenrikspolitikken gjør nettopp det motsatte, for hver gang det kommer litt frykt fra en eller annen byråkrat om at her kan kanskje noen i EU muligens bli fortørnet eller sure, så tør ikke den norske regjeringen. Man frykter at man kan få litt skjenn i Brussel. Da man fryktet det sist uke, var det diesel – man fryktet at ESA kanskje om noen år muligens kunne si at det at det norske storting etter Grunnlovens § 75 satte avgiftene ned, er ikke greit. Det er ikke lov, det er bare lov å sette dem opp, ifølge den logikken regjeringen har.

Men nå, denne uka, har det igjen kommet opp diskusjon om grønn industri, grønn fornybar industri. I Sverige er det er tung satsing på grønn fornybar industri, men i Norge klarer ikke den norske regjeringen å si ja til ny fornybar industri, for en er redd for EUs vanndirektiv.

Så mitt spørsmål går til utenriksministeren: Har det blitt sånn at utenrikspolitikkens mål, som var å gjøre innenrikspolitikken mulig, har blitt det motsatte, at en gjør norsk innenrikspolitikk umulig?