Det har vært et politisk mål for arbeiderbevegelsen, fra etterkrigstiden og i mange tiår etter det, å sikre alle et hjem. Husbanken ble etablert sammen med de store boligbyggelagene. De bygde de …

Det har vært et politisk mål for arbeiderbevegelsen, fra etterkrigstiden og i mange tiår etter det, å sikre alle et hjem. Husbanken ble etablert sammen med de store boligbyggelagene. De bygde de store drabantbyene, og de hadde priskontroll og andre systemer som skulle sørge for gode boliger for alle. Det var sånn boligpolitikken så ut i det vi kan kalle Samholds-Norge. Da var bolig sett på som noe grunnleggende som alle trengte, og som fellesskapet la til rette for at man skulle få, på lik linje med at vi bygde opp fellesskolen, gratis helsevesen og folketrygd.

I dag er det annerledes. Nå er det Markeds-Norge som gjelder. På 1980-tallet deregulerte høyresiden den sosiale boligpolitikken og etablerte boligmarkedet i stedet, og det høster noen fruktene av nå. I Oslo har boligprisene steget med over 50 pst. de siste ti årene, langt mer enn lønningene våre. Det blir vanskeligere og vanskeligere for alle med middels eller lave lønninger, uten solid støtte hjemmefra, å komme inn på boligmarkedet. De tvinges ut på et leiemarked og må betale i dyre dommer til dem som allerede eier ikke bare én, men kanskje veldig mange flere boliger, og det gjør det igjen vanskeligere for dem å spare opp egenkapital til sin egen bolig. Dette er en overføringsmekanisme der de som har lite, gir til dem som har mye.

Derfor lurer jeg på: Hvordan ser Arbeiderpartiet og statsministeren på bolig nå? Er det, og bør det være, et spekulasjonsobjekt i et marked, eller er det en grunnleggende nødvendighet som alle bør ha tilgang til i et anstendig samfunn?