Nedgang i fiskebestanden treffer kystsamfunn i Nordland hardt. I Lofoten rapporteres det om nedgang på opp mot 90% på landing av hel rundt torsk enkelte steder. Når kvotene går ned over tid og …

Nedgang i fiskebestanden treffer kystsamfunn i Nordland hardt. I Lofoten rapporteres det om nedgang på opp mot 90% på landing av hel rundt torsk enkelte steder. Når kvotene går ned over tid og usikkerheten blir større påvirker det både investeringsvilje, rekruttering og muligheten til å opprettholde stabile arbeidsplasser. Vi står nå i fare for varige konsekvenser og nedleggelser av industri på land og til havs.
Hvilke konkrete grep vil statsråden iverksette for næringen i situasjonen?

Jeg har stor forståelse for at lave kvoter og uro i de globale sjømatmarkedene er krevende for fiskeriavhengige lokalsamfunn langs hele kysten. Fiskeriressursene i Barentshavet er svært viktige for kystsamfunnene, fiskerne og Norge. Når vi nå har opplevd kutt i kvoter på kommersielt viktige fiskebestander i flere år på rad, er det klart at dette påvirker hele verdikjeden og skaper usikkerhet.
Samtidig vil jeg ikke svartmale situasjonen. Det har vært svært gode tider i fiskeriene med høye kvoter i mange år, og både fiskere og sjømatindustri er godt kjent med biologiske svingninger i fiskebestandene. Fiskerinæringen og landindustrien, i større grad enn mange andre næringer, må være tilpasningsdyktige og leve med usikkerheten som følger av blant annet klimaendringer, havtemperatur, vandringsmønstre og kvoteforhandlinger med andre land.
Selv om torsk er et av våre viktigste kommersielle fiskeslag har vi heldigvis også mange andre typer fisk og sjømat som kan fiskes og bearbeides i en tid med lavere torskekvoter. For å være konkurransedyktig i et globalt råvaremarked må sjømatindustrien være fleksibel.
Det er samtidig viktig at vi legger til rette for at de mest fiskeriavhengige samfunnene får flere bein å stå på. Å bidra til en fremtidsrettet og konkurransedyktig sjømatindustri er et av mine viktigste prosjekter de neste årene, i tråd med regjeringens plan for Norge. Vi har blant annet satt ned et utvalg som skal gjennomgå pliktsystemet for å vurdere om ordningen bedre kan bidra til å sikre stabil tilførsel av råstoff til sjømatindustrien, og en ekspertgruppe som skal foreslå tiltak for å forbedre kvaliteten på råstoffet som landes. Vi skal også arbeide for at de årlige fiskerireguleringene i større grad innrettes slik at de sikrer tilgang på råstoff for sjømatindustrien.
For en næring som eksporterer 95 prosent av produksjonen til 150 land er det viktig at vi forholder oss til våre handelsrettslige forpliktelser, som begrenser bruk av statsstøtte til fiskere eller fiskeindustrien.
Jeg vil fortsette å arbeide langs flere spor for at sjømatindustrien skal være lønnsom og tilpasningsdyktig, og for en sterkere kobling mellom uttaket av fellesskapets ressurser og aktivitet, sysselsetting og investeringer i lokalsamfunnene.