Hvordan vil statsråden og Kunnskapsdepartementet konkret følge opp at institusjonene faktisk ivaretar de kostnadskrevende kunstfagene, når departementet legger til grunn at dette ansvaret nå ligger …

Hvordan vil statsråden og Kunnskapsdepartementet konkret følge opp at institusjonene faktisk ivaretar de kostnadskrevende kunstfagene, når departementet legger til grunn at dette ansvaret nå ligger hos institusjonene selv, samtidig som erfaringene fra sektoren viser at institusjonene i liten grad foretar slike interne omprioriteringer?

Statsråden viser til at institusjonene selv har ansvar for å prioritere og fordele midler internt, og at forenklingen av finansieringssystemet skal gi dem større handlingsrom. I praksis ser vi imidlertid at institusjonene i svært liten grad foretar slike omprioriteringer, blant annet fordi interne fordelingsmodeller er politisk og organisatorisk krevende å endre. Dette gjelder særlig ved breddeuniversiteter, hvor kunstfagene utgjør en liten del av virksomheten og dermed har begrenset gjennomslag i interne budsjettprosesser.
Når departementet samtidig understreker at satsene ikke skal gjenspeile reelle kostnader, og at kunstfagene nå er plassert i en kategori som ikke dekker deres faktiske ressursbehov, oppstår et gap mellom departementets intensjon og institusjonenes faktiske praksis. Dette gjør det nødvendig å få klarhet i hvordan Kunnskapsdepartementet vil sikre at den politiske prioriteringen av kunstfagene faktisk blir fulgt opp i sektoren, utover å vise til institusjonenes ansvar. Dette gjelder også mangelen på risikovurdering før departementet valgte å bruke endringen i resultater fra 2022–2023 som grunnlag for ny finansiering, til tross for at disse post covid kullene var atypiske ved flere av landets utøvende kunstfaglige utdanninger og dermed kan gi utilsiktede og langvarige utslag i videre finansiering.

Dette temaet ligger under mitt ansvarsområde som forsknings- og høyere utdanningsminister og besvares derfor av meg.
Universitetene og høyskolenes ansvar for å prioritere ressursene mellom ulike aktiviteter, herunder mellom ulike utdanninger, er ikke noe nytt som ble innført med endringene i finansieringssystemet i 2025. Dette ansvaret lå til grunn også før endringene. Som del av det har institusjonene ansvar for å dimensjonere tilbudet sitt i tråd med både søkernes ønsker og samfunnets og arbeidslivets behov for kompetanse. Endringene i finansieringssystemet skal gjøre institusjonene bedre i stand til å gjøre prioriteringer ved egen institusjon og svare på det brede samfunnsoppdraget og helheten i regjeringens prioriteringer for sektoren. Jeg vil også minne om at endringene i kategorier og satser gjelder alle fagområder og at hensynene til små fag gjør seg gjeldende innenfor flere fagområder.
Kunnskapsdepartementet har en formalisert styringsdialog med universitetene og høyskolene, blant annet gjennom tildelingsbrev og etatsstyringsmøter. I denne styringsdialogen følger departementet opp institusjonenes måloppnåelse på sektormål og utviklingsavtale, og hvordan de følger opp nasjonale mål og prioriteringer for dimensjonering av studietilbudene. I tildelingsbrevene har departementet de siste årene lagt økt vekt på at institusjonene styrker sin evne til utvikling og omstilling, herunder omdisponeringer innenfor egen ramme for å støtte opp under de prioriterte kompetansebehovene. Institusjonene er også bedt om å varsle Kunnskapsdepartementet i god tid dersom de vurderer å legge ned små fag av nasjonal betydning.
Som jeg viste til i mitt forrige svar, er vi i gang med å utarbeide nye utviklingsavtaler med de statlige universitetene og høyskolene som skal gjelde fra 2027. Departementet forventer at alle institusjoner, i dialog med andre der relevant, vurderer om behovet for å styrke samarbeid og arbeidsdeling kan være et aktuelt utviklingsområde i avtalen. Samarbeid og arbeidsdeling kan særlig være aktuelt for utdanningstilbud som har små og sårbare fagmiljø og få studenter. Dette kan bidra til å styrke kvaliteten og opprettholde utdanninger der fagmiljøene i dag er små og fragmenterte.
Jeg er også i gang med å utvikle et kompetansebudsjett, hvor formålet er å sikre en best mulig sammenheng mellom det samlede utdanningstilbudet og samfunnet og arbeidslivets kompetansebehov. Dette gjør vi fordi vi har behov for å forsterke arbeidet med å sikre den kompetansen Norge trenger i en tid hvor vi kommer til å måtte prioritere strengere når knappheten på arbeidskraft øker. De nye utviklingsavtalene blir en sentral del av dette arbeidet.
Vi har altså mange virkemidler. Det er viktig å holde fast ved at styringen av universiteter og høyskoler skal være på et overordnet nivå. Dette må vi gjøre på en klok måte i tett samarbeid med sektoren. Nasjonale myndigheter bør definere prioriteringene og behovene, men jeg tror ikke vi er de beste til å vurdere hvordan hvert enkelt tilbud og sammensetningen av studieporteføljen skal se ut. For å finne ut av dette må universitetene og høyskolene blant annet ha nær kontakt med lokalt næringsliv, kommunene, helse- og velferdstjenestene, for å nevne noen. Det har de på en helt annen måte enn nasjonale myndigheter har forutsetninger for. Mitt ansvar som statsråd er å bidra med overordnet styring, en tydelig retning, og sikre at institusjonene finner gode løsninger på å møte samfunnsbehovene.