Vil statsråden vurdere eller følge opp noen av forslagene som vil gi mer trygghet og lette hverdagen for redningsmannskap som skal gjennomføre oppdrag i verneområder, og hvilke andre forenklinger vil han ev. foreslå?

Vil statsråden vurdere eller følge opp noen av forslagene som vil gi mer trygghet og lette hverdagen for redningsmannskap som skal gjennomføre oppdrag i verneområder, og hvilke andre forenklinger vil han ev. foreslå?

Jeg viser til mitt skriftlige spørsmål Dokument nr. 15:341 ( 2025-2026) om redningsoppdrag i verneområder.
På bakgrunn av svaret og en stadig utfordring for bl.a. Røde Kors Hjelpekorps til å gjennomføre søk og redningsoppdrag eller ambulanseoppdrag i verneområder er det kommet ulike innspill til forbedringer.
Manglende tilgang til realistiske øvingsområder svekker frivilliges evne til å redde liv og kan sette deres liv i fare. Varslede utvidelser av verneområder vil forsterke utfordringen framover. Dette er en utfordring for Vestland fylke men også av nasjonal interesse. Spørsmålsstiller mener det bør være mulig å sikre forutsigbar, trygg og lovlig tilgang til å gjennomføre nødvendige kjentmannsturer for frivillig beredskap slik som Røde Kors og andre frivillige søk og redningsorganisasjoner – uten å overstyre verneformålet eller grunneiers rettigheter.
Noen forslag til forbedringer:

1) Prinsipp: Likebehandling og tydelig mandat
• Rammetillatelser: Det kan f.eks. innføres standardiserte, årlige rammetillatelser (eventuelt flerårige i verneområder) for frivillige søk- og redningsorganisasjoner, basert på godkjent øvingsplan og enkel etterrapportering.
• Unntak i tiltaksplanene: Det bør innarbeides et generelt unntak i tiltaksplanene for redningstjenestens operative virksomhet og nødvendig øving/kjentmannskjøring. Unntaket kan kombineres med vilkår om GPS-sporing/-logg, etterrapportering og særlig aktsomhet i sårbare perioder.
• Likebehandling: Beslutningsmyndigheten bør bruke digital saksbehandling som gir nasjonal oversikt og likebehandling. Redningsoppdrag er allerede hjemlet i regelverket og faller utenfor alminnelige begrensninger for motorferdsel. For å sikre forsvarlig tjenesteutøvelse må det samme utgangspunktet legges til grunn for nødvendig øving og kjentmannskjøring.
• Samfunnseffekt: Et slikt prinsipp vil gi raskere innsatstid og bedre kvalitet i redningsarbeidet. I praksis betyr det at flere menneskeliv kan reddes.

2) Forenklet myndighetslinje ved øving
• Politi som øverste myndighet i øvingssituasjon: Når politiet har godkjent en øvingsplan, bør dette gi nødvendig hjemmel og fungere som én dør inn til øvrige myndigheter. Politiet vurderer behov, sikkerhet og samfunnsnytte, og gir Røde Kors og lignende aktører fullmakt til å gjennomføre øvelsen. Politiet vurderer også øvingsplan/kjentmanstur opp mot naturmangfoldloven.
• Kobling til gjeldende regelverk: Politiets godkjenning må ses i sammenheng med motorferdselloven § 4 og relevant forskrift, slik at nødvendig transport og ferdsel i terreng under øving kan tillates der dette er påkrevd for beredskapen.

3) Ufravikelig respekt for vern
• Skånsom gjennomføring: Kjentmannskjøring planlegges for å ivareta natur- og verneverdier (minimere slitasje, bruke eksisterende traseer, begrense tidsrom og antall kjøretøy, rydde opp etter aktivitet, og loggføre tiltak).

4) Praktiske mekanismer som kan innføres raskt
• Standardisert øvingsfullmakt: En nasjonal mal for «øvingsfullmakt» utstedt av politiet for redningsaktører, som samtidig dokumenterer grunneiers samtykke og nødvendige vernevurderinger.
• Forutsigbare «øvingsvinduer»: Avtale faste perioder og soner for øving i dialog mellom politi, forvaltning, grunneiere og frivillig beredskap som for eksempel Røde Kors – særlig i områder med krevende topografi.
• Enklere sporvalg: Klargjorte traseer (sommer/vinter) hvor motorisert ferdsel kan tillates under øving etter forhåndsgodkjenning.
• Rapportering og læring: Etter hver øvelse leveres kort rapport om gjennomføring, naturhensyn og eventuelle forbedringer – for tillit og kontinuerlig forbedring.

5) Hvorfor dette haster
• Kommer mer vern: Varslede utvidelser av verneområder vil gjøre det enda vanskeligere for frivilligheten å øve. Uten løsning nå svekkes beredskapen, og frivillige kan settes i unødig fare når reelle hendelser oppstår.
• Frivillig mannskap og beredskapsorganisasjoner trenger bare å gjøre seg kjent: Øving er selve grunnlaget for trygg innsats og all øving tas utenfor verneområder. Med tydelig fullmakt, samtykke fra grunneier og skånsom praksis kan de ivareta både beredskap og natur. Vestland Frp ber Frps stortingsgruppen jobbe aktivt for å forenkle frivillige beredskapsorganisasjoners hverdag og sikre at denne delen av vår viktige beredskap er rustet og i stand til å utføre redningsoppdrag i Norge. Da må frivillig mannskap ha tilgang på øvingsområder for at de skal trene på å redde liv og å unngå at man setter frivilliges liv i fare.

I begrunnelsen for spørsmålet uttaler representant Hjemdal at manglende tilgang til realistiske øvingsområder svekker frivilliges evne til å redde liv og kan sette deres liv i fare. Videre uttaler Hjemdal at varslede utvidelser av verneområder vil forsterke utfordringen framover. Hjemdal mener det bør være mulig å sikre forutsigbar, trygg og lovlig tilgang til å gjennomføre nødvendige kjentmannsturer for den frivillige redningstjenesten, uten å overstyre verneformålet eller grunneiers rettigheter, og presenterer flere forslag i den anledning.
Som jeg skrev i mitt svar 10. november 2025 på spørsmål nr. 341 til skriftlig besvarelse fra representant Hjemdal om kjentmannstur for Røde Kors i verneområder på Hardangervidda, har Klima- og miljødepartementet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet utarbeidet retningslinjer om redningstjenestens bruk av snøskuter i utmark og i verneområder (Retningslinjer om redningstjenestens bruk av snøskuter i utmark og i verneområder - regjeringen.no).
Selv om utgangspunktet i de fleste verneområder er at øvingskjøring er forbudt, anerkjenner retningslinjene at redningstjenesten til en viss grad vil være avhengig av mulighet for øvingskjøring og i praksis særlig kjøring for å bli kjent (”kjentmannskjøring”) innenfor verneområder. Det kan derfor gis dispensasjon til slik kjøring. Retningslinjene omtaler nærmere hvilke vurderinger forvaltningsmyndigheten skal gjøre når den behandler søknader om dispensasjon til øvingskjøring og kjentmannskjøring innenfor verneområder.
I retningslinjene heter det blant annet (min utheving):

«Forvaltningsmyndigheten skal som hovedregel bare kunne gi dispensasjon til øvingskjøring og kjentmannskjøring som er ledd i en øvingsplan. […] Dersom øvingsplanen er forankret sentralt (på nasjonalt nivå) hos Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp, Norske redningshunder eller andre lignende større redningsorganisasjoner, og planen er i samsvar med vurderinger fra lokal redningssentral, skal forvaltningsmyndigheten normalt gi dispensasjon til kjøring som omsøkt i planen, herunder gi dispensasjon for flere år av gangen, såfremt dette ikke vil stride mot vernevedtakets formål og ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig. Kjøring som det er søkt om gjennom slike sentralt forankrede planer skal i utgangspunktet anses som strengt nødvendig kjøring, jf. at motorferdsel i verneområder skal begrenses til det som er stengt nødvendig. Denne føringen gjør at forvaltningsmyndighetens skjønnsrom ved søknadsbehandling av slike sentralt forankrede øvingsplaner blir mindre.»

Slik jeg oppfatter det, møter retningslinjene i stor grad de forslagene representant Hjemdal legger frem såfremt øvingen er ledd i en øvingsplan som er sentralt forankret i den aktuelle organisasjonen og i samsvar med vurderinger fra lokal redningssentral. Blant annet åpnes det for flerårige dispensasjoner, og alle dispensasjonsvedtak skal registreres i Miljøvedtaksregisteret (jf. forslaget om at beslutningsmyndigheten bør bruke digital saksbehandling som gir nasjonal oversikt og likebehandling). Klima- og miljødepartementet avventer for øvrig en utredning og anbefaling om utvikling av et digitalt system for saksbehandling og rapportering av motorferdsel fra Miljødirektoratet. Oppdraget gjelder saksbehandling av motorferdselsaker både i og utenfor verneområder.
Når det gjelder forslag om forutsigbare øvingsvinduer, avklarte traseer mv. er dette noe som må avklares lokalt i det enkelte verneområde. God dialog mellom lokal redningstjeneste og forvaltningsmyndigheten for verneområdet i forkant av utforming av øvingsplan og søknader vil være nyttig for å finne gode løsninger.
Når det gjelder forslag om standardiserte tillatelser og nasjonale maler er jeg litt usikker på hva representanten sikter til, men jeg ser ikke noe i veien for at utformingen av søknader og dispensasjoner diskuteres i dialog mellom redningstjenestens organisasjoner, politiet og miljømyndighetene.
Jeg noterer meg at representanten foreslår at politiet skal være øverste myndighet når det gjelder adgangen til øving i verneområder i de tilfellene der lokal redningssentral har godkjent øvingsplanen. I de aller fleste nasjonalparker og andre store verneområder er det et lokalpolitisk sammensatt verneområdestyre som er forvaltningsmyndighet for verneområdet og som i dag avgjør slike dispensasjonssøknader. Blant annet på grunn av sin lokale kjennskap til verneområdet og verneverdiene mener jeg det vil være uheldig om styrene skal fratas myndigheten i slike saker. Som nevnt over er uansett styrenes skjønnsrom allerede begrenset dersom dispensasjonssøknaden er ledd i en øvingsplan og i samsvar med vurderinger fra lokal redningssentral.
Et av representantens forslag gjelder så vidt jeg forstår tiltaksplaner for villrein, der representanten blant annet påpeker at det «bør innarbeides et generelt unntak i tiltaksplanene for redningstjenestens operative virksomhet og nødvendig øving/kjentmannskjøring». Tiltaksplanene for villrein utarbeides for villreinområdene. Villreinområdene overlapper delvis, ikke fullstendig, med verneområder. Kun 46,2% av arealet i villreinområdene er vernet. Utenfor verneområder gjelder reglene i motorferdselloven alene. Jeg vil påpeke at tiltaksplanene ikke er juridisk bindende, men oppfordrer ulike aktører til å gjennomføre forskjellige tiltak, deriblant reduksjon og tilpasning av motorferdsel i utmark i villreinområder ved vurdering av søknader etter motorferdselloven. Tiltaksplanen gjelder all motorferdsel, og oppfordringen rettes mot både myndigheter som gir tillatelser til motorferdsel i utmark og aktører som har direktehjemmel til motorferdsel i utmark. Det påpekes i tiltaksplanene samtidig at det i utgangspunktet er større grunn til å tillate motorferdsel som forutsetningsvis oppfyller et samfunnsnyttig behov enn annen ferdsel.
Jeg gjentar fra mitt svar 10. november at den frivillige beredskapen er en sentral og svært viktig del av norsk redningstjeneste som gjør en uvurderlig innsats ved krisesituasjoner i fjellområdene. Jeg vil samtidig gjenta at jeg mener at vi har gode retningslinjer som ivaretar redningstjenestens behov for øving på en god måte, og legger til rette for at redningstjenesten kan gjennomføre redningsaksjoner i verneområder effektivt og trygt.