Hvordan kan regjeringen forsvare at frivilligheten og kanskje spesielt Norges største og mest omfattende folkehelseaktør – den organiserte idretten – ikke er representert i det folkehelsepolitiske …

Hvordan kan regjeringen forsvare at frivilligheten og kanskje spesielt Norges største og mest omfattende folkehelseaktør – den organiserte idretten – ikke er representert i det folkehelsepolitiske rådet, når rådet skal gi innspill til regjeringens folkehelsepolitikk for de kommende årene, og er det slik at Rådet ikke kan revurdere sammensetningen før det har gått to år slik statssekretær Renate Tårnes hevdet i Dax 18-sendingen?

En av vår tids aller største folkehelseutfordring er inaktivitet.
Frivilligheten og ikke minst idretten bidrar daglig til bedre folkehelse gjennom sin kjerneaktivitet: fysisk aktivitet for mennesker i alle aldre og livssituasjoner. Idretten organiserer aktivitet i hele landet, inkluderer barn, unge, voksne og eldre, og har tilbud rettet mot blant annet personer med funksjonsnedsettelser, rusavhengige og eldre gjennom tiltak som paraidrett, gatelag og «Aktiv på dagtid».
I folkehelsepolitikken legges det stor vekt på forebygging, samtidig som helsemyndighetene selv peker på at over 60 prosent av helsebudsjettet går til spesialisthelsetjenesten. Det finnes ingen entydig definert andel som viser hva som går til forebygging, men nettopp derfor er det avgjørende å involvere aktører som faktisk leverer forebygging i praksis – hver dag, over hele landet.
Idretten treffer flere mennesker enn noen annen frivillig aktør, representerer både aktive og frivillige, og har førstehåndskunnskap om utfordringer knyttet til økonomi, anlegg, frivillighet og livslang deltakelse i fysisk aktivitet. Disse perspektivene mangler når verken idretten eller frivilligheten er representert i rådet.
Skal Norge lykkes med en helhetlig og treffsikker folkehelsepolitikk, skulle man tro at også ap regjeringen også så verdien av at de som faktisk skaper aktivitet og forebygger sykdom, burde være med rundt bordet.
Jeg tillater meg også å minne om hva som står i Folkehelsemeldingen 9.1.5:

"Formålet med rådet er å skape ein arena der den politiske leiinga og representantar frå breie samfunnsinteresser som næringsliv, arbeidsmarknad, frivillig sektor og kommunal sektor kan møtast for å drøfte folkehelsepolitikk. Rådet skal bidra til å synleggjere folkehelse som ei sentral samfunnsutfordring og bidra til nyskaping og til å utvikle eigarskap til mål og verkemiddel i folkehelsepolitikken. Arenaen vil bli viktig for samarbeid og partnarskap og for å få innspel til framtidig folkehelsepolitikk."

Vi har etablert Folkehelsepolitisk råd som en strategisk arena for å drøfte folkehelsepolitikk, og bidra til nyskaping og utvikling av folkehelsepolitikken, samt skape offentlig oppmerksomhet om betydningen av folkehelse. Tidligere helse- og omsorgsminister Dagfinn Høybråten leder en bredt sammensatt gruppe. De er der med sin erfaring og kompetanse, uten å representere en bestemt interesse.
Folkehelsepolitikken skal møte et bredt sett av utfordringer, også omkring stillesitting, overvekt og lav fysisk aktivitet i ulike aldersgrupper. Idretten har mye kompetanse om tiltak for å fremme fysisk aktivitet, og det er derfor viktig for meg å ha god dialog med Norges idrettsforbund. Jeg opplever denne dialogen som god.
Rådet skal gi råd til Helse- og omsorgsdepartementet innenfor vårt ansvarsområde. Når det gjelder spørsmål om idrettens rammebetingelser, herunder om økonomi og anlegg, så er dette problemstillinger som sonderer under kultur- og likestillingsministerens ansvarsområde, og som det er mer naturlig at adresseres direkte dit.
Selv om det ikke vil være plass til alle saksfelt på folkehelseområdet i det folkehelsepolitiske rådet, så mener jeg at rådet har en bred sammensetning. Rådet er oppnevnt for to år, og jeg vil i løpet av denne perioden vurdere erfaringene. Det vil da være aktuelt å se på sammensetningen på nytt, og det kan være aktuelt med medlemmer med bakgrunn fra idretten eller andre sektorer og frivillighet som har påvirkning på folkehelsa.