I går kunne vi lese om «Maria» i Aftenposten. «Maria» har barn og er bostedsløs. Hun har en jobb og utdanning, men selv om hun følger arbeidslinjen, inngår hennes familie i en statistikk som er …

I går kunne vi lese om «Maria» i Aftenposten. «Maria» har barn og er bostedsløs. Hun har en jobb og utdanning, men selv om hun følger arbeidslinjen, inngår hennes familie i en statistikk som er uverdig for velferdsstaten Norge.

I går lanserte Kirkens Bymisjon en rapport som viser at «Maria» og hennes datter ikke er alene. Den viser at det har vært en tredobling av bostedsløse familier de siste årene. 666 familier trengte bistand til midlertidig bosted, det var en dobling i byer som Bergen og Oslo, og det er nå over 1 000 norske barn som ikke har et sted de kan kalle et hjem. Vi vet at mange blir stresset og ensom og får dårligere fysisk og psykisk helse av ikke å ha et sted å bo. Kirkens Bymisjon peker på politisk svikt når det gjelder boligsosiale spørsmål. I samtaler med arbeidstakerorganisasjoner i Nav får jeg stadig vekk høre at det boligsosiale arbeidet mangler og er viktig.

Statsrådens kollega og etterfølger som kommunal- og distriktsminister avviste en boligsosial strategi fra regjeringen da en sak om det ble behandlet i Stortinget. Han viste til bostøtte og økte rammer til Husbanken, tiltak som regjeringen først har gått med på etter forhandlingsrunder med oss i SV.

Mitt spørsmål er: Hvilke sosiale tiltak ser statsråden for seg å innføre på sitt felt for å redusere antall bostedsløse familier i Norge, og også for å følge opp sosialtjenesteloven, som sier tydelig at man skal løse dette?