Høyre er glad for at Arbeiderpartiet endelig erkjenner at innvandringspolitikken har vært feilslått, og særlig etter at Støre i sin tid kritiserte Solberg-regjeringen for å være for streng. Jeg er …

Høyre er glad for at Arbeiderpartiet endelig erkjenner at innvandringspolitikken har vært feilslått, og særlig etter at Støre i sin tid kritiserte Solberg-regjeringen for å være for streng. Jeg er likevel bare forsiktig optimist. Det meste som har kommet fra Støre-regjeringen, er høringer og utredninger, og resultatene lar vente på seg. Jeg er bekymret for at når prosessen endelig er over, ender vi opp uten reelle innstramminger.

AUF har kritisert Støre-regjeringen for å dilte etter høyresiden, og de har et poeng. Arbeiderpartiet har lenge frontet en liberal linje i innvandringspolitikken. Det måtte en høyrebølge til før Arbeiderpartiet nå markedsfører seg som et innvandringskritisk parti. De svøper seg på mange måter inn i en blå kappe, men er vel egentlig et får som ikler seg ulveklær.

Det ser vi tydelig i Trøndelag, der Trond Giske og hans fylkeslag nylig vedtok at Norge skal si nei til enhver innstramming av asyl- og flyktningpolitikken. Arbeiderpartiets fylkeslag vil at regjeringen skal lempe på kravene til familiegjenforening, ta imot enda flere kvoteflyktninger og verken utrede eller samarbeide med europeiske land om asylbehandling i tredjeland. Med andre ord: Norge skal bli en frihavn for asylsøkere i Europa.

Samtidig vet vi at regjeringen må forhandle budsjett med den ytre delen av venstresiden i norsk politikk, som er enda mer liberale enn AUF og Trøndelag Arbeiderparti. Som statsråden da sikkert forstår, er jeg bekymret for at regjeringens innstramminger forblir retorikk. Solberg-regjeringen innførte i sin tid en integreringskontrakt mellom innvandrer og kommune. Regjeringen har nå sendt en integreringserklæring på høring. Mitt spørsmål er enkelt: Er denne nye såkalte integreringserklæringen egentlig en innstramming fra dagens praksis?