Mener statsråden at dagens regelverk og praksis i tilstrekkelig grad ivaretar ektepar og familier som påføres doble boutgifter som direkte følge av alvorlig sykdom, og vil statsråden vurdere tiltak, …

Mener statsråden at dagens regelverk og praksis i tilstrekkelig grad ivaretar ektepar og familier som påføres doble boutgifter som direkte følge av alvorlig sykdom, og vil statsråden vurdere tiltak, enten gjennom regelverksendringer, tydeligere føringer eller bedre samordning mellom helse- og skattelovgivningen, for å sikre en mer rimelig og forutsigbar økonomisk situasjon for disse familiene?

I mange familier fører alvorlig sykdom til at ektefeller ufrivillig må bo hver for seg, for eksempel når den ene parten må flytte i omsorgsbolig med heldøgns bemanning, mens den andre må opprettholde egen bolig. Dette kan medføre betydelige og varige merkostnader i form av doble boutgifter, som utelukkende skyldes sykdom.
Samtidig regnes boutgifter i skattereglene som private levekostnader, og slike merkostnader utenfor fradragsretten selv når sykdom gjør det umulig å bo sammen.
Det gjør at man bør vurderer nærmere om man bør kunne få fradrag for dokumenterte merkostnader til bolig i slike særskilte tilfeller ved alvorlig sykdom.

Jeg har forståelse for at alvorlig sykdom kan medføre store belastninger, både menneskelig og økonomisk, for ektepar og familier. I enkelte tilfeller kan sykdom føre til at ektefeller ufrivillig må bo hver for seg slik som representanten beskriver.
Det er videre riktig som representanten skriver at utgifter til bolig og andre private levekostnader som hovedregel ikke er fradragsberettigede etter gjeldende skatteregler. Skattesystemet bygger på et grunnleggende skille mellom kostnader til inntekts erverv, som kan gi grunnlag for fradrag, og private kostnader til livsopphold, som ikke gir fradragsrett. Boutgifter faller i utgangspunktet i den siste kategorien.
Økonomiske konsekvenser av alvorlig sykdom håndteres i dag i hovedsak gjennom helse- og velferdsordninger, kommunale tjenester og ulike stønadsordninger. Så vil det alltid være et legitimt spørsmål om regelverket i tilstrekkelig grad fanger opp situasjoner der familier og enkeltpersoner påføres betydelige og varige ekstrautgifter som de ikke har mulighet til å påvirke selv. Derfor arbeider vi daglig i regjeringen for å videreutvikle velferdssamfunnet og fellesskapets muligheter til å hjelpe de som trenger det.