Vil statsråden ta initiativ til å sikre at mindre, frivillig drevne alpinanlegg får tilgang til ENØK-ordninger og investeringsstøtte på lik linje med andre energikrevende virksomheter og idrettsanlegg, samt sørge for likebehandling mellom alpint og langrenn i eksisterende støtteordninger?

Vil statsråden ta initiativ til å sikre at mindre, frivillig drevne alpinanlegg får tilgang til ENØK-ordninger og investeringsstøtte på lik linje med andre energikrevende virksomheter og idrettsanlegg, samt sørge for likebehandling mellom alpint og langrenn i eksisterende støtteordninger?

Mindre alpinanlegg, som Kirkerudbakken Skisenter Bærum, spiller en avgjørende rolle for folkehelse, rekruttering til idrett og sosial inkludering i lokalsamfunn over hele landet. Det finnes ca 200 alpinanlegg i Norge, mange er små, frivillig drevne anlegg basert på dugnadsinnsats fra foresatte og lokalmiljø.
Disse anleggene står nå overfor betydelige økonomiske utfordringer, særlig knyttet til høye og uforutsigbare strømpriser. Samtidig er de i stor grad utelukket fra eksisterende ENØK-ordninger og støtte til energieffektivisering, til tross for at de er svært energikrevende virksomheter spesielt knyttet til snøproduksjon og drift av heisanlegg.
En ENØK-vurdering for slike anlegg viser at det kan være betydelige energibesparelser anslått til 70 % ved investering i moderne og mer energieffektivt utstyr, som snøkanoner og tråkkemaskiner. Men disse anleggene mangler økonomisk evne til å gjøre slike investeringer uten offentlig støtte.
Det fremstår også som en skjevhet i støtteordningene innen skisporten. Gjennom ordninger som forvaltes i samarbeid med blant annet Norges Skiforbund gis det støtte til utstyr innen langrenn, eksempelvis løypemaskiner, mens tilsvarende støtteordninger i mindre grad omfatter alpint, som for eksempel tråkkemaskiner. Dette bidrar til ulikhet mellom idrettsgrenene, til tross for at begge er viktige deler av norsk skikultur.
Alpinanleggene har også en viktig sosial funksjon. Mange samarbeider med aktører som BUA og Frelsesarmeen for å sikre inkludering på tvers av sosiale og økonomiske skillelinjer, blant annet gjennom gratis eller subsidierte heiskort for barn og unge i ferier. Dette gjør anleggene til viktige arenaer for integrering og lavterskel deltakelse i idrett.
F.eks har Kirkerudbakken alene ca 600 000 turer i løpet av en sesong, noe som tilsvarer hundretusener av opplevelser for barn og unge i nærmiljøet.
På denne bakgrunn fremstår det som urimelig at frivillig drevne alpinanlegg ikke får tilgang til støtteordninger for energieffektivisering og bærekraftige investeringer, til tross for deres betydelige samfunnsbidrag og energibehov.
Det er derfor behov for en gjennomgang av regelverk og støtteordninger, slik at mindre alpinanlegg sikres mer forutsigbare rammevilkår og lik mulighet som andre deler av idretten og energivirksomheter.

Som representanten sikkert er kjent med er det ikke Kultur- og likestllingsdepartementet (KUD) men Klima- og miljødepartementet (KLD) som har ansvaret for og eierskapet til det statlige foretaket Enova. Jeg kan likevel vise til at bygg og anlegg som eies og driftes av frivilligheten kan være aktuelle for Enovas støtteordninger.
Enova har endret inngangskriteriene i flere støtteprogram, slik at det ikke lenger stilles krav om registrering i Foretaksregisteret. Kravet i flere programmer er at søker må være registrert i Enhetsregisteret. Det vil si at også idrettslag og andre frivillige organisasjoner kan søke om støtte. Jeg vil spesielt trekke frem ett støtteprogram som kan være aktuelt for frivillig sektor: «Forbedring av energitilstand i yrkesbygg». Vi har tidligere informert både Norges idrettsforbund (NIF) og Frivillighet Norge om disse endringene. Hvorvidt enkeltprosjekter hos idrettslag kan falle inn under ordningen vil det være opp til Enova å vurdere.
Idrettslag som er medlem av NIF kan også søke om tilskudd fra spillemidlene til idrettsanlegg, herunder blant annet til skiheis og snøproduksjonsanlegg. Kostnader til ENØK-tiltak kan inngå i totalkostnadene ved rehabilitering av disse anleggstypene.
I lys av de siste års kostnadsøkninger økte vi i 2025 tilskuddssatsene for skiheis og snøproduksjonsanlegg med 25 %. Videre er dette anleggselementer som er unntatt hovedregelen om minimum 20 års brukstid før det kan søkes om tilskudd til rehabilitering. For snøproduksjonsanlegg kan det søkes etter 10 års bruk, og for skiheiser etter 15 år. Disse unntakene er gitt for å imøtekomme antatt levetid på anleggstypene og den teknologiske utviklingen på feltet.
Jeg forstår det slik at representanten Gustavsen mener det foregår forskjellsbehandling mellom idrettsgrener innen skisporten spesielt gjeldende støtteordninger til utstyr. Gjennom den årlige hovedfordelingen av spillemidler gis NIF en ramme til en egen utstyrsordning. Det er NIF, i samråd med særforbundene, som årlig fastsetter hvilket utstyr som er omfattet av ordningen.
Jeg er enig med representanten i at uforutsigbare strømpriser kan være en betydelig økonomisk utfordring, men dette gjelder ikke bare eiere av små alpinanlegg – det gjelder hele frivillig sektor. Fordi regjeringen er opptatt av at frivilligheten skal rammes minst mulig av svingninger i strømprisene, har vi forlenget strømstøtteordningen for sektoren ut 2026 og det er bevilget 63,6 millioner kroner til formålet.
Når vi i tillegg tar med at idretten kan søke om momskompensasjon både ved kjøp av varer og tjenester og ved anleggsinvesteringer, mener jeg at summen av støtteordningene tilgjengelige for idretten og øvrig frivillig sektor, gir gode muligheter for nødvendige investeringer i idrettsanlegg.