Kan statsråden redegjøre for det lokalpolitiske handlingsrommet kommunene har når de i arealplanen gjennomfører såkalla "planvask"?

Kan statsråden redegjøre for det lokalpolitiske handlingsrommet kommunene har når de i arealplanen gjennomfører såkalla "planvask"?

Kommunene blir i forbindelse med arbeid med arealdelen av kommuneplanene til å gjennomføre en systematisk og strategisk gjennomgang av vedtatte arealplaner, også kalt “planvask”, for å sikre et oppdatert plangrunnlag. Godkjente reguleringsplaner er blitt til gjennom demokratiske prosesser og ofte for stor kostnad for den private som har stått for kostnaden å få den utarbeida. Terskelen for å oppheve disse bør derfor være høy og planvask bør aldri brukes til omkamper fra sektormyndighetene.

Oppdaterte kommuneplaner og reguleringsplaner er en forutsetning for at utviklingen skal gå i den retningen kommunene ønsker. Gjennom SSBs statistikk for arealreserver vet vi at kommunene har store arealreserver for bolig-, fritidsbolig- og næringsbebyggelse i sine planer. Arealreserven omfatter områder som er avsatt til byggeområde i kommuneplanens arealdel, men ikke regulert, og områder som er regulert til utbyggingsformål, men ikke bygd ut. Analyser gjennomført av Norsk institutt for naturforskning (NINA-rapport 2310) og Norkart (Rapport N-4020/2025) viser at en vesentlig del av arealreserven ligger i områder med nasjonale og viktige regionale interesser. Dette omfatter blant annet villreinens leveområde, dyrka mark, 100-metersbeltet langs sjø, og områder med myr eller truet natur.
Regjeringen forventer at kommunene vurderer om tidligere vedtatt arealbruk svarer til dagens og framtidens forventede behov og gjeldende nasjonale og regionale føringer for arealbruk når de reviderer kommuneplanens arealdel. Jeg er kjent med at flere kommuner nå gjør en ny vurdering og tar ut tidligere godkjente byggeområder i forbindelse med kommuneplanrevisjonen. Dette kan være områder som ligger på dyrka mark, i områder med naturfare eller i områder som er viktig for naturmangfold. Det kan også være områder som ikke lenger er ønskelig eller aktuelle for utbygging på grunn av manglende infrastruktur eller et hensiktsmessig utbyggingsmønster.
Jeg er også kjent med at flere kommuner går gjennom eldre reguleringsplaner og vurderer om disse skal endres eller oppheves. Motivasjonen for å oppdatere eller endre reguleringsplaner kan være at planen ikke ivaretar nasjonale eller vesentlig regionale interesser, men det kan også handle om at planene ikke sikrer de kvalitetene som kommunene ønsker at ny utbygging skal ha. Jeg vet for eksempel at mange byer har gamle reguleringsplaner som er vanskelig å tolke og som gir dårlig styringsgrunnlag i byggesaksbehandlingen.
Endring og oppheving av reguleringsplaner må følge samme prosess som utarbeidelse av slike planer. Det innebærer at berørte statlige og regionale myndigheter, grunneiere, festere og andre rettighetshavere innenfor planområdet samt naboer skal varsles og få mulighet til å uttale seg før kommunestyret tar stilling til om planen skal endres eller oppheves. Det er ikke noe i veien for at kommunen vurderer om de skal endre eller oppheve gjeldende reguleringsplaner samtidig som de reviderer kommuneplanens arealdel. Det forutsetter at varslingen og høringen er like grundig som når de lager nye reguleringsplaner.
Kommunene har ikke plikt til å revidere planene sine, men når de gjør det skal statlige og regionale myndigheter formidle nasjonal og regional politikk, bidra med kunnskap og veilede om planprosessen. Jeg er enig i at sektormyndighetene skal være varsomme med å fremme innsigelse til reguleringsplaner som er vedtatt etter omfattende prosesser, men noen ganger er planene så gamle at det er nødvendig å oppdatere dem for å sikre at vi når de nasjonale målene i arealpolitikken.