Hvordan dekker inntektssystemet opp kommuneøkonomien der sekundærtilflytting gir betydelig økte og varige kostnader innen helse, oppvekst og sosiale tjenester?

Hvordan dekker inntektssystemet opp kommuneøkonomien der sekundærtilflytting gir betydelig økte og varige kostnader innen helse, oppvekst og sosiale tjenester?

Kommuner som Fredrikstad og Sarpsborg opplever stor tilflytting av personer og familier som har blitt bosatt av andre kommuner rundt i landet.
I dag bor det mer enn dobbelt så mange flyktninger i Fredrikstad enn det bor flyktninger som opprinnelig ble bosatt i Fredrikstad. Nærmere fem tusen personer har forlatt kommunen de ble bosatt og flyttet til Fredrikstad.
Erfaringen viser at sekundærtilflyttingen påvirker kapasiteten i kommunens tjenester i vesentlig grad, og behovet for kommunale tjenester viser seg å være større enn for andre grupper i samfunnet. For eksempel har personer med ikke-vestlig bakgrunn svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn gjennomsnittet, mange har behov for sosialhjelp som belaster kommunens budsjetter.

Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for drift og utvikling av inntektssystemet for kommunene, mens sektorpolitiske virkemidler vil sortere under ansvarlig fagdepartement. Kommunene finansieres i hovedsak via de frie inntektene, dvs. skatteinntekter og rammetilskudd. Kommunene mottar rammetilskudd for alle som er bosatt i kommunen, og får en andel av skatteinntektene fra egne innbyggere. I tillegg omfordeles skatteinntektene gjennom inntektsutjevningen i inntektssystemet. Innbyggertilskuddet, som er den største delen av rammetilskuddet, er i utgangspunktet fordelt med et likt beløp per innbygger, og utjevningen av skatteinntekter foretas også ut fra antall innbyggere i kommunen. I innbyggertallet som ligger til grunn i inntektssystemet inngår flyktninger som flytter til kommunen etter først å ha blitt bosatt i en annen kommune på lik linje med andre innbyggere som er folkeregistrert i kommunen.
Innenfor innbyggertilskuddet er det en omfordeling gjennom utgiftsutjevningen. Utgiftsutjevningen omfatter de store velferdstjenestene grunnskole, barnehage, pleie og omsorg, kommunehelsetjenesten, sosiale tjenester og barnevern. For at kommunene skal kunne levere likeverdige tjenester til sine innbyggere, får de via utgiftsutjevningen kompensert for etterspørsels- og kostnadsforhold som de selv ikke kan påvirke. Dette kan gjelde aldersfordeling, sosiale kriterier og geografiske/strukturelle forhold. Flyktninger uten integreringstilskudd er et kriterium i utgiftsutjevningen som fanger opp kostnadsulemper knyttet til å ha en høy andel flyktninger i kommunen. Det gjøres her ikke forskjell på flyktninger som opprinnelig ble bosatt i kommunen og flyktninger som senere har flyttet til kommunen, slik at kriteriet også omfatter og fanger opp flyktninger som flytter til kommunen etter at perioden for integreringstilskudd er over.
I tillegg til kriteriet "flyktninger uten integreringstilskudd" er det flere andre sosioøkonomiske kriterier i inntektssystemet som blant annet fanger opp at kommunenes utgifter til sosiale tjenester varierer. En kommune som har relativt mange innbyggere innenfor disse kriteriene vil få økt tilskudd gjennom utgiftsutjevningen, på samme måte som for øvrige innbyggere i kommunen.
Inntektssystemet for kommunene er nylig gjennomgått, og nytt inntektssystem trådte i kraft f.o.m. 2025. I denne gjennomgangen ble det gjort en faglig oppdatering av utgiftsutjevningen, og kriteriet flyktninger uten integreringstilskudd har på bakgrunn av statistiske analyser fått en høyere vekt enn tidligere. Flyktninger og andre kriterier som fanger opp forskjeller i sosioøkonomiske forhold, har samlet sett fått en større vekt i det nye inntektssystemet.