Foreligger det begrensninger i offentlige myndigheters plikt til å melde feil og avvik til Det sentrale folkeregisteret (DSF) når de i sitt arbeid blir kjent med opplysninger som avviker fra registrerte data, eller omfatter meldeplikten alle avvik som fremstår som sannsynlige feil i DSF?

Foreligger det begrensninger i offentlige myndigheters plikt til å melde feil og avvik til Det sentrale folkeregisteret (DSF) når de i sitt arbeid blir kjent med opplysninger som avviker fra registrerte data, eller omfatter meldeplikten alle avvik som fremstår som sannsynlige feil i DSF?

En stor gruppe asylsøkere og tidligere asylsøkere har i en årrekke arbeidet lovlig i Norge uten å få informasjon om muligheten for medlemskap i folketrygden. Dette har ført til omfattende feil i trygdeavgift, pensjonsopptjening og skattehåndtering. Organisasjonen Limbogate anslår at rundt 3 000 personer er berørt.
Feilene har vært kjent for myndighetene i lang tid, men offentligheten og de fleste berørte er fortsatt uvitende. Veiledningsplikten etter forvaltningsloven og statens etiske retningslinjer er ikke ivaretatt. Det fremstår som om de store feilene ikke engang er kommunisert internt i etatene.
Asylsøkere skal melde adresseendringer til politiet, ikke direkte til folkeregisteret. Selv om de har adgang til å melde frivillig til DSF, er praktiske hindringer som lav kompetanse, språk, manglende ID og manglende digital tilgang effektive hindre. Offentlige etater som UDI, politiet, NAV og Skatteetaten har derimot full tilgang til DSF og oppdager ofte avvik, men det er uklart om og hvordan den generelle plikten til å melde avvik tilbake til DSF etterleves. Dersom de forlater landet overføres meldeplikten fra det offentlige til den enkelte. PU og IOM bistår vanligvis ved slike utreiser og bærer dermed både veiledningsplikten overfor asylsøkeren og meldeplikten til DSF.
Mangelfull kvalitet i folkeregisteret bidrar til at mange fortsatt ikke nås med informasjon. Bank og forsikringsbransjen beskriver store utfordringer med å finne riktige adresser for rettighetshavere som har flyttet.
Dette reiser spørsmål om hvordan offentlige myndigheters generelle meldeplikt etter folkeregisterlovens § 7-1 første ledd annet punktum praktiseres.

Spørsmålet er oversendt meg fra Justis- og beredskapsministeren.
Representanten trekker i begrunnelsen frem flere forhold som har vært tema i tidligere skriftlige spørsmål fra Stortinget. Jeg viser til blant annet Dokument nr. 15:2378 (2023–2024), Dokument nr. 15:2131 (2022–2023), Dokument nr. 15:1134 (2022–2023), Dokument nr. 15:1071 (2022–2023), Dokument nr. 15:957 (2021–2022) og Dokument nr. 15:2447 (2019–2020) som alle gjelder spørsmål om folketrygden og trygdeavgift. Jeg svarer her på det dette spørsmålet gjelder – offentlige myndigheter og virksomheters meldeplikt til Folkeregisteret.
Folkeregisterloven § 7-1 første ledd første punktum fastsetter en plikt for offentlige myndigheter og virksomheter til å gi de meldinger og opplysninger som er nødvendige for registerføringen. Regelen omfatter meldinger og opplysninger den offentlige myndighet eller virksomhet selv har ansvaret for. Etter annet punktum gjelder samme plikt «når de i sitt arbeid blir kjent med opplysninger som avviker fra det som er registrert i Folkeregisteret». Plikten etter annet punktum forutsetter at den aktuelle myndigheten har positiv kunnskap om at det foreligger avvik fra det som er registrert.
Personer som søker asyl blir ikke registrert som bosatt i Folkeregisteret før de eventuelt får innvilget opphold. De blir derfor ikke registrert med en bostedsadresse i Folkeregisteret, men tildeles et d-nummer og registreres med en oppholdsadresse. Adressen oppdateres i Folkeregisteret når folkeregistermyndigheten (Skatteetaten) mottar informasjon om dette. Personen kan selv melde fra til Skatteetaten på norsk, engelsk eller på andre språk. Har en asylsøker meldt fra om adresseendring til politiet eller UDI, skal disse melde fra til Folkeregisteret dersom de er kjent med at endringen avviker fra det som er registrert i Folkeregisteret.