Mener statsråden at dagens praksis hos Statsforvalteren i Rogaland er i tråd med nasjonale føringer for lokalt selvstyre, og hvordan vil departementet sikre at det i saker om fradeling av kårhus på …

Mener statsråden at dagens praksis hos Statsforvalteren i Rogaland er i tråd med nasjonale føringer for lokalt selvstyre, og hvordan vil departementet sikre at det i saker om fradeling av kårhus på landbrukseiendommer er lik praksis over hele landet; slik at ikke rettssikkerheten for den enkelte avhenger av hvilket fylke man bor i?

Flere kommuner har de senere årene behandlet saker om fradeling av overflødige boliger (kårhus) på landbrukseiendommer.
I de tilfellene hvor:
- jordverninteresser ikke berøres
- strandsoneinteresser ikke berøres
- det ikke foreligger andre nasjonale eller vesentlige regionale hensyn
- kommunen har foretatt en konkret faglig vurdering
- kommuneplanen åpner for bosettingshensyn
har departementet tidligere lagt til grunn at slike saker som hovedregel ikke er av nasjonal interesse.
Likevel har Statsforvalteren i Rogaland i en rekke saker overprøvd og omgjort kommunale vedtak om slik fradeling.
Det foreligger samtidig opplysninger fra andre fylker om at statsforvaltere der i all hovedsak ikke griper inn i tilsvarende saker, så lenge nasjonale hensyn ikke berøres. Dersom dette stemmer, kan det indikere ulik praktisering av nasjonale føringer mellom fylkene.
En slik ulikhet vil svekke forutsigbarheten for kommuner og innbyggere, og reiser spørsmål om hvordan hensynet til lokalt selvstyre etter plan- og bygningsloven og kommuneloven praktiseres i ulike deler av landet.
Saken reiser derfor et prinsipielt behov for avklaring av:
- hva som anses som nasjonal eller vesentlig regional interesse i slike fradelingssaker
- hvor langt statsforvalterens overprøvingsadgang skal rekke
- hvordan likebehandling mellom fylker sikres
En klargjøring fra statsråden vil bidra til økt rettssikkerhet og forutsigbarhet, både for kommuner, grunneiere og statsforvalterne selv.

Regjeringen er opptatt av lokaldemokrati og lokalt handlingsrom for kommunene. Som lokal planmyndighet har kommunene stor grad av mulighet til å bestemme arealutviklingen. Kommunene må imidlertid holde seg innenfor noen overordnede rammer og ivareta nasjonale og viktige regionale interesser når de skal planlegge arealbruken. Fremtidig arealbruk bør styres gjennom arealplaner, ikke gjennom enkeltvise samtykker og dispensasjoner.
Hensynet bak LNFR-formålet er å verne om landbruks-, natur- og friluftsinteressene. Utgangspunktet er at det i LNFR-områder kun skal tillates bebyggelse direkte knyttet til landbruk, natur, friluftsliv og reindrift. Kommunene kan likevel i LNFR-områder avsette arealer til spredt bebyggelse. I veileder H-2401 «Garden som ressurs» er det gitt en nærmere avklaring av hva som ligger innenfor LNFR-begrepet i plan- og bygningsloven, og i veilederen «Planlegging for spredt bolig-, fritids- og næringsbebyggelse i landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsområder» er det gitt nærmere retningslinjer for kommunens planlegging for spredt bebyggelse i LNFR-områder.
Viktige styringsdokumenter på området er også Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging samt Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet, der enkelte av retningslinjene differensierer mellom kommuner i regioner med større byer og kommuner med små og mellomstore byer. Styringsdokumentene gir uttrykk for nasjonale og viktige regionale interesser og legger rammer for kommunenes handlingsrom og skal bidra til en enhetlig praktisering av regelverket.
Dersom Statsforvalteren i en konkret sak mener at kommunens avgjørelse bryter med nasjonale og viktige regionale interesser for arealbruken, er det etter både plan- og bygningsloven og jordloven adgang for Statsforvalteren til å gripe inn. En slik avgjørelse beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Statsforvalteren er statlig fagmyndighet og kan påklage kommunale vedtak etter plan- og bygningsloven og fremme innsigelse til arealplaner for å ivareta nasjonale og viktige regionale interesser. Statsforvalteren har også en viktig rolle som klageinstans i saker etter plan- og bygningsloven og jordloven og kan også omgjøre ugyldige vedtak med hjemmel i forvaltningsloven. Landbruks- og matdepartementet har i praksis lagt til grunn at det bare er vedtak etter jordloven som er egnet til å dreie praksis i en klart uheldig retning som kan omgjøres.
Ved fradeling av kårbolig i et LNFR-område må det søkes både om dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 og samtykke til deling etter jordloven § 12. Avgjørelsesmyndigheten ligger i begge tilfeller til kommunen. Terskelen for å få en dispensasjon etter plan- og bygningsloven er høy. Det kan ikke gis dispensasjon dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser blir vesentlig tilsidesatt. Fordelene ved en dispensasjon må også være klart større enn ulempene. Etter jordloven § 12 skal det blant annet legges vekt på om en fradeling legger til rette for en tjenlig og variert bruksstruktur i landbruket. Det skal foretas en vurdering av hensynet til vern om arealressursene, om deling fører til en driftsmessig god løsning, og om deling fører til drifts- eller miljømessige ulemper for landbruket i området. Hensynene har nær sammenheng med nasjonale mål i landbrukslovgivningen og må også ses i lys av at samfunnet årlig overfører store beløp for å ivareta nasjonal beredskap, særlig i form av matproduksjon. Det er dermed viktig at ressursene på produksjonsarealene ikke svekkes gjennom oppdeling.
Jeg er ikke kjent med at Statsforvalteren i Rogaland praktiserer regelverket strengere enn andre embeter. Landbruksdirektoratet har i rapport 25/36971 opplyst at 9 kommunale vedtak gitt med hjemmel i jordloven ble omgjort av eget tiltak i 2024. Noen av disse kan være avgjørelser om deling. Statsforvalteren i Rogaland har opplyst at embetet ikke har omgjort noen delingssaker etter jordloven de siste fem årene.
Jeg har tillit til at både kommunene og statsforvalterne følger loven og ivaretar nasjonale og viktige regionale interesser for arealbruken på en god måte.