Vil statsråden vurdere om det bør innføres et avgrenset og regulert unntak fra parkeringsbestemmelsene for Kriminalomsorgens tjenestekjøretøy ved tjenestemessig behov?

Vil statsråden vurdere om det bør innføres et avgrenset og regulert unntak fra parkeringsbestemmelsene for Kriminalomsorgens tjenestekjøretøy ved tjenestemessig behov?

Kriminalomsorgen er statens forvalter av straffegjennomføring, og er ved behov pliktig til å gjennomføre transporter, fremstillinger og oppdrag som tidvis krever rask og sikker håndtering av innsatte, herunder i situasjoner som kan gjelde helse, sikkerhet og innsattes lovfestede rettigheter. I dag har imidlertid ikke etatens tjenestekjøretøy adgang til å fravike parkeringsbestemmelsene i vegtrafikkloven § 11 ved tjenestemessig behov, slik politi, brann, helse m.v. har. Dette kan i praksis skape utfordringer, eksempelvis ved akutte helsesituasjoner hvor innsatte må følges til legevakt eller sykehus, eller ved fremstillinger hvor hensynet til samfunnets, den innsattes eller fengselsbetjenters sikkerhet tilsier at kjøretøy må stå i umiddelbar nærhet for å redusere risiko for uønskede hendelser.

Jeg har forståelse for at det kan oppstå akutte situasjoner der ansatte i kriminalomsorgen har behov for å parkere raskt. Jeg ser likevel ikke behov for en lovendring, ettersom det finnes andre regler som er ment å ivareta slike akutte tilfeller for enhver, det vil si også de som ikke omfattes av det mer generelle unntaket i vegtrafikkloven som det vises til i begrunnelsen for spørsmålet.
Jeg viser til at enhver bilfører som på grunn av en reell eller potensiell nød- eller akuttsituasjon må parkere ulovlig, og blir ilagt gebyr eller kontrollsanksjon som følge av dette, som utgangspunkt skal få frafalt denne i klageomgang. Denne forståelsen følger blant annet av prinsippet om nødrett som er fastsatt i straffeloven § 17. Parkeringsklagenemnda har også behandlet en rekke saker som omhandler ulike akutte tilfeller, hvor det er kommet til at det ville vært urimelig å opprettholde ileggelsen.
Hensikten med unntaket i vegtrafikkloven § 11 er å legge til rette for uniformerte utryknings-kjøretøy under utrykning. Dette betyr at regelen i utgangspunktet er forbeholdt nødetatene som ansees å ha størst behov, slik at de raskt og uhindret skal kunne komme frem der det er høyst nødvendig. Til dette kommer også at det i utgangspunktet er nettopp nødetatene som er ment å skulle ivareta akutte og alvorlige tilfeller.
Det bør ikke være tvil om hvilke kjøretøy unntaket gjelder for, verken for publikum eller de som håndhever reglene. Dersom adgangen til å fravike regelverket ble generelt utvidet til også å gjelde mer ordinære kjøretøy, ville det eksempelvis oppstå en utfordring for håndhevingspersonell å bedømme konkrete feilparkeringer.
Jeg vil også bemerke at fører av utrykningskjøretøy må foreta en konkret vurdering av behovet sett i forhold til overtredelsen i hvert enkelt tilfelle. De grunnleggende reglene for ferdsel i trafikken, fastsatt i vegtrafikkloven § 3, vil alltid gjelde. Dette håndheves strengt og vil naturligvis stille store krav til fører med tanke på når unntaket kan benyttes, noe som i seg selv setter begrensninger for hvem som bør omfattes av unntaket. Hensynet til trafikksikkerhet og fremkommelighet for alle må være tungtveiende.
Jeg vil til slutt understreke at heller ikke politi, ambulanse eller brannbiler kan parkere der de ønsker med grunnlag i vegtrafikkloven § 11. Unntaket gjelder bare under reell utrykning og ikke ved vanlig tjeneste. Som et sammenlignende eksempel vil heller ikke leger som kjører legevakttjeneste, hjemmetjenesten eller lignende ambulerende tjenester eller etater ha noen generell adgang til å fravike skilt- og parkeringsbestemmelsene med grunnlag i den spesifikke regelen i vegtrafikkloven.