Medfører det riktighet at de foreslåtte endringene i Prop. 31 L vil gi pensjonsleverandørene over tid en gevinst på i størrelsesorden 4 milliarder kroner på bekostning av kundene?

Medfører det riktighet at de foreslåtte endringene i Prop. 31 L vil gi pensjonsleverandørene over tid en gevinst på i størrelsesorden 4 milliarder kroner på bekostning av kundene?

Finanskomiteen har fått tilsendt et varsel om Prop. 31 L, som nå er under behandling i komiteen. Varselet skal ha blitt sendt finansråden 14. desember 2025.
I korthet går varslet ut på:
A. Proposisjonen inneholder ikke forslag for å unngå at etableringen av ett samlet bufferfond fra 1. januar 2024 skal gi en utilsiktet gevinst til livselskapene på i størrelsesorden 4 milliarder kroner, på bekostning av kundene.
B. Departementet skal ikke informert Stortinget tilstrekkelig om konsekvensene av endringer i buffer-/tilleggsavsetningsregler som ble fremmet i Prop. 83 L (2022-2023). Det hevdes at det i proposisjonen ikke er noe som indikerer at Stortinget burde ha forstått konsekvensene av sammenslåing til et felles bufferfond og at livselskapene angivelig tilgodesees med rundt 4 milliarder kroner på kundenes bekostning.
C. Prop. 31 L inneholder ikke forslag som vil gjøre det mulig for pensjonskassene å videreføre en forvaltningsmodell som har tjent kundene godt. Den inneholder heller ikke forslag som vil sikre alle fripoliseeiere rett til å velge eget investeringsvalg.

Innføringen av et samlet bufferfond for garanterte private pensjonsprodukter ble vedtatt av Stortinget ved lovvedtak 84 (2022-2023) av 1. juni 2023 etter forslag i Prop. 83 L (2022-2023), jf. Innst. 401 L (2022-2023). Finanskomiteens flertall diskuterte i innstillingen hvordan en kan tilrettelegge for at kundens overskuddsmidler i tilstrekkelig grad benyttes til økning av pensjonsytelsene, slik at overskuddet kommer kundene til gode. Stortinget vedtok på denne bakgrunn anmodningsvedtak nr. 719 (2022-2023) hvor regjeringen ble bedt om å nedsette et hurtigarbeidende utvalg med representasjon fra berørte parter, med mandat til å se på mulige regelendringer for ytterligere å sikre verdiene i og reguleringene av fripoliser.
Prop. 31 L (2025-2026) inneholder forslag til lovendringer knyttet til forvaltningen av garanterte pensjonsprodukter, herunder fripoliser, som følger opp det nevnte anmodningsvedtaket. Som ledd i oppfølgingen av anmodningsvedtaket, gis det i proposisjonen kapittel 3 en omtale av enkelte spørsmål knyttet til bufferfond, selv om det ikke foreslås lovendringer på disse punktene. Blant annet gis det i punkt 3.5.1 en omtale av hvordan departementet vil følge opp forskriftsregler om nedbygging av bufferfond når pensjon tilknyttet en fripolise kommer til utbetaling. Det fremmes ikke forslag i proposisjonen som direkte påvirker fordelingen av bufferfondet mellom pensjonsleverandører og kunder.
Reglene om nedbygging eller frigjøring av bufferfond i utbetalingsfasen for fripoliser har sammenheng med at premiereserven knyttet til fripolisen vil reduseres gradvis gjennom denne perioden. Dette gir grunnlag for at også bufferfondet knyttet til fripolisen reduseres. Etter gjeldende rett er det lagt til grunn at pensjonsleverandørene har rett på inntil 20 prosent av den delen av bufferen som frigjøres for fripoliser, i tråd med reglene om overskuddsdeling for slike kontrakter, mens 80 prosent tilfaller fripoliseeieren. Etter tidligere regler, da det kontraktsfordelte bufferfondet besto av tilleggsavsetninger, skulle tilleggsavsetninger tilknyttet fripolisen reduseres i takt med reduksjonen av premiereserven som følge av utbetaling av pensjon. Pensjonsleverandøren hadde ikke rett til noen andel av de frigjorte tilleggsavsetningene. Disse reglene fremgikk av forskrift til forsikringsvirksomhetsloven, som ble endret med virkning fra 1. januar 2024.
Anslaget på 4 mrd. kroner utgjør pensjonsleverandørenes beregnede andel på 20 prosent av de tidligere oppbygde tilleggsavsetningene i livsforsikringsforetakene. Forutsetningen i punkt A og B i begrunnelsen for spørsmålet synes å være at det ville gitt en gevinst for kundene på 4 mrd. kroner dersom forskriften til forsikringsvirksomhetsloven ble endret slik at de historiske tilleggsavsetningene fullt ut tilfaller kundene ved frigjøring. Dette resonnementet er imidlertid ikke korrekt:
I en fripolisekontrakt er det pensjonsleverandøren som bestemmer hvordan investeringsporteføljen skal settes sammen. Kunden er garantert en fast nominell avkastning (den garanterte renten), og vil generelt ha fordel av en høy aksjeandel i porteføljen siden kunden får den eventuelle meravkastningen ved aksjeinvesteringen, men uansett ikke vil få lavere avkastning enn den garanterte renten. Motsatt er det overskuddsdelingen i kontrakten som gjør at pensjonsleverandøren kan gå i balanse med en andel aksjer i porteføljen (så lenge den relevante risikofrie renten er høyere enn den garanterte renten). Adgang til overskuddsdeling legger derfor til rette for at pensjonsleverandørene kan forvalte fripolisene med høyere aksjeandel og dermed høyere forventet avkastning for fripoliseeierne.
En regel om at historiske tilleggsavsetninger skal tilfalle kundene ved frigjøring, ville i prinsippet hatt samme virkning som en endring av overskuddsdelingen. For en gitt portefølje ville kundene hatt fordel av en slik endring (slik det pekes på i spørsmålet), men den forventede endringen av porteføljesammensetningen ville altså trekke i motsatt retning. Den samlede virkningen for kundene ville bl.a. avhenge av kundenes preferanser mv. og i hvilken grad pensjonsleverandørene endrer porteføljen når deres overskuddsandel endres. En eventuell antakelse om at kundene vil ha netto fordel av å motta en høyere andel av overskuddet (og dermed også få en lavere aksjeandel i porteføljen), ville i så fall vært langt enklere og mer oversiktlig å realisere gjennom en direkte endring av overskuddsandel (fra dagens 80/20-deling mellom kunde og pensjonsleverandør).
Til punkt C i begrunnelsen for spørsmålet viser jeg til departementets vurdering i Prop. 31 L (2025-2026) punkt 3.5.1 når det gjelder pensjonskassenes mulighet til å videreføre sin forvaltning, og til punkt 5.4.1 når det gjelder fripoliseeieres rett til å velge eget investeringsvalg.
Endringene gjennom Prop. 83 L (2022-2023) med tilhørende forskriftsendringer og forslagene i Prop. 31 L (2025-2026) gir etter mitt syn et godt grunnlag for å kunne oppnå høyere avkastning på fripoliser, og dermed høyere pensjonsutbetalinger. En symmetrisk regel for oppbygging og nedbygging av et samlet og kundefordelt bufferfond er en viktig del av et slikt grunnlag, jf. også omtalen i punkt 3.5.1 i Prop. 31 L (2025–2026). En antakelse om at kundene ved en forskriftsendring kan tilføres betydelige beløp gjennom overføringer fra pensjonsleverandørene uten konsekvenser for investeringsvalg og dermed forventet fremtidig pensjonsnivå, er ikke riktig.