Hva vil statsråden gjøre for å følge opp vedtaket fra Finansklagenemnda og sikre at lånetakere med flytende rente får satt renten etter objektive og forutsigbare kriterier?

Hva vil statsråden gjøre for å følge opp vedtaket fra Finansklagenemnda og sikre at lånetakere med flytende rente får satt renten etter objektive og forutsigbare kriterier?

I januar fastslo Finansklagenemnda at flertallet at norske lånekunder har avtaler med urimelige vilkår, som fører til at mange norske bankkunder har låneavtaler der bankene ensidig kan endre renten i etterkant, der beslutningene er tatt på bakgrunn av kriterier som er vanskelig å forstå.

Først vil jeg opplyse om at spørsmålet er stilt til finansministeren, men blir besvart av meg som ansvarlig statsråd for finansavtaleloven. Finansavtaleloven regulerer kontraktsrettslige vilkår for kredittavtaler, herunder fremgangsmåten for renteendringer.
Justis- og beredskapsdepartement har fulgt denne saken siden EFTA-domstolen tok de islandske sakene om renteendringsvilkår til behandling i de forente sakene E -13/22 og E-1/23. Den norske stat v/regjeringsadvokaten hadde både skriftlige og muntlige innlegg for EFTA-domstolen. De islandske sakene viser at kredittavtalene på Island har likheter med hvordan rentendringsvilkår er regulert i typiske norske boliglånsavtaler, men det er også vesentlige forskjeller.
Jeg har merket meg at Forbrukertilsynet på bakgrunn av EFTA-domstolens avgjørelser i brev til Finans Norge 1. juli 2024 og 4. oktober 2024 har gitt uttrykk for at renteendringsklausulene i de norske mønsteravtalene for boliglån er urimelige fordi vilkårene ikke er tilstrekkelig klare og balanserte, jf. markedsføringsloven § 22. I Finansklagenemndas avgjørelser FinKN-2026-65 og FinKN-2026-64 kom flertallet av nemndas medlemmer til at de aktuelle renteendringsvilkårene i boliglånsavtalene var urimelige i lys av avtalelovens regler om urimelige avtalevilkår i §§ 36 og 37. Disse reglene i avtaleloven gjennomfører i norsk rett direktiv 93/13/EØF om urimelige avtalevilkår. Etter hva departementet forstår, har motpartene (bankene) i de aktuelle sakene ikke akseptert nemndas avgjørelser, og det foreligger ingen rettskraftig avgjørelse som innebærer at renteendringsvilkårene er urimelige.
Som statsråd er det ikke min oppgave å ta stilling til om vilkår som benyttes i private avtaler, er ugyldige. Dette er et spørsmål som det eventuelt er opp til domstolene å avgjøre. Utgangspunktet er for øvrig at bankene selv må sørge for å benytte avtalevilkår innenfor de rammene som er lagt i lovgivningen, og som blir trukket opp i rettspraksis.
Uavhengig av om gjeldende vilkår i fremtiden vil bli ansett som urimelige av domstolene eller ikke, så har jeg stor forståelse for at spørsmålet skaper usikkerhet både for bankene og kundene. Mitt inntrykk er også at den typiske norske rentemodellen som er brukt i boliglånsavtaler, har vært en ønsket løsning. En avtalt variabel rente (gjerne omtalt som «flytende rente») er f.eks. langt mer populær enn fastrente og referanserenter. På denne bakgrunn er vi i Justis- og beredskapsdepartementet i gang med en vurdering av om det i lys av bl.a. EFTA-domstolens uttalelser og avgjørelsene i Finansklagenemnda bør foreslås nye lovregler om rentevilkår i finansavtaleloven. Dette arbeidet gjøres i samarbeid med Finansdepartementet og Barne- og familiedepartementet. Vi har i dette arbeidet også hatt dialog med finansnæringen og forbrukermyndighetene, herunder Forbrukerrådet. Slike nye regler vil eventuelt få virkning fremover i tid.