Hvordan vurderer statsråden om det er forsvarlig saksbehandling og gir demokratisk legitimitet å fremme et fredningsforslag før de økonomiske, samfunnsmessige og praktiske virkningene er tilstrekkelig utredet og gjort tilgjengelige for berørte parter?

Hvordan vurderer statsråden om det er forsvarlig saksbehandling og gir demokratisk legitimitet å fremme et fredningsforslag før de økonomiske, samfunnsmessige og praktiske virkningene er tilstrekkelig utredet og gjort tilgjengelige for berørte parter?

Jeg viser til statsrådens svar på mitt spørsmål om manglende konsekvensutredning av Riksantikvarens forslag til fredning av Bergen Havn der han skriver at «utredning av ulike type virkninger av et fredningsforslag inngår i saksbehandlingen». Forslaget har allerede vært ute på andregangshøring, i neste omgang vil det derfor ikke være ny høringsrunde. Samtidig skriver både byantikvaren i Bergen, Kystverket, administrasjonen i Bergen kommune og Vestland fylkeskommune, samt en rekke lokale politikere at konsekvensene ikke er tilstrekkelig utredet. Man kan stille spørsmål ved om det vil være forsvarlig saksbehandling og skulle fremme et forslag nå, uten at så sentrale myndigheter har fått anledning til å vurdere dokumenterte konsekvenser av tiltaket. Også om det vil være mulig å behandle en eventuell klage, uten at relevante parter har fått gi innspill på utredede konsekvenser.

Riksantikvarens forslag til fredning av et område på og rundt Bergenhus er nå til behandling hos Riksantikvaren etter at høringsfristen gikk ut 1. februar. En fredningsprosess er en demokratisk prosess med ulike formelle steg, hjemlet i lov.
Alle fredninger som vedtas etter kulturminneloven vil båndlegge areal. Loven har derfor bestemmelser som legger opp til en demokratisk prosess. Den omfatter samordning med planmyndighetene og samarbeid med andre offentlige myndigheter, organisasjoner, eiere og andre som har særskilt interesse i saken. Varsling av partene, offentlige kunngjøringer og politisk behandling i fylkeskommunen og kommunen er også en del av prosessen. Reglene i kulturminneloven er samordnet med reglene for arealplanlegging i plan- og bygningsloven, som blant annet gir offentlige organer en rett og en plikt til å delta i planleggingen. Hensynet til private og andre interessenter blir ivaretatt gjennom regler om offentlige høringer og rett til medvirkning i prosessene, for å sikre at sakene blir så godt opplyst som mulig.
I en fredningsprosess gjelder i tillegg instruks om utredning av statlige tiltak (utredningsinstruksen). Den skal sørge for å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak. Instruksen krever blant annet at økonomiske og administrative konsekvenser blir grundig utredet, sammen med konsekvensene fredningen vil få for berørte parter.
I denne saken skal hensyn til kulturmiljøverdier vektes mot andre hensyn. Det er derfor viktig at høringen brukes til å gi tilbakemeldinger om hvordan flest mulig interesser kan ivaretas på en best mulig måte. Området skal forvaltes på en bærekraftig måte og hensynet til befolkningens tilgang til kulturmiljøene skal vektlegges. Samtidig omfatter bærekraft temaer som angår økonomi og klima. Om kunnskapsgrunnlaget som kommer inn gjennom høringen viser seg å være for mangelfull til å gjøre en vurdering av disse hensynene, vil Riksantikvaren hente inn ytterligere kunnskapsgrunnlag. Ved endringer i fredningsforslaget vil et justert fredningsforslag sendes ut på ny høring.
Jeg vurderer at Riksantikvarens saksbehandling er forsvarlig og i tråd med gjeldende regelverk og demokratiske prinsipper. Som det fremgår av mitt brev 5. februar er det ikke naturlig at departementet involverer seg i saken på det nåværende tidspunkt.