Kan statsråden redegjøre for hvordan regjeringen vil sikre at inntektssystemet i større grad fanger opp de reelle kostnadene og vekstrelaterte utfordringene i fylker med sterk befolkningsvekst, …

Kan statsråden redegjøre for hvordan regjeringen vil sikre at inntektssystemet i større grad fanger opp de reelle kostnadene og vekstrelaterte utfordringene i fylker med sterk befolkningsvekst, særlig knyttet til videregående opplæring, kollektivtrafikk og fylkesveier, slik at disse fylkene får økonomiske rammer som står i forhold til behovene?

Fylker med sterk befolkningsvekst står overfor særlige utfordringer knyttet til høy tilflytting, press på videregående opplæring og betydelige investeringer i kollektivtrafikk og infrastruktur. De reelle kostnadene som følger av slik vekst, herunder demografi, trafikkbelastning og kapasitetsbehov, fanges i begrenset grad opp av dagens inntektssystem, som i stor grad er utformet for å kompensere distriktsulemper snarere enn storby- og vekstulemper.
I enkelte fylker innebærer dette at kostnadsnivået som ligger til grunn i utgiftsutjevningen undervurderer faktiske driftsutfordringer. Modellene treffer særlig svakt når det gjelder kriterier tilknyttet fylkesveier, kollektivtransport og andre deler av samferdselssektoren, hvor kostnadsveksten er høy og pågående. Samtidig mottar fylker med sterk tilflytting ikke tilstrekkelig kompensasjon for økte investeringer og driftsbehov i sektorer som skole, kollektivtransport og infrastruktur.
I tillegg kommer vedlikeholdsetterslep fra tidligere statlige overføringer av riksveier til fylkeskommunene, hvor finansieringen ikke i tilstrekkelig grad har fulgt med. Når fylker i vekstområder samtidig skal håndtere økte demografiutgifter, vedlikeholdskostnader og pris- og lønnsvekst, blir nivået på realveksten i statens tilskudd avgjørende.
Engangsbevilgninger bidrar ikke til å løse det strukturelle misforholdet mellom behov og rammer over tid.
På denne bakgrunn er det behov for å avklare om og eventuelt hvordan regjeringen vil sikre at inntektssystemet bedre reflekterer kostnadsnivå, vekstutfordringer og investeringsbehov i fylker som opplever betydelig befolkningsøkning, slik at økonomiske rammer står i forhold til reelle behov i årene fremover.

Regjeringen har i de årlige statsbudsjettene lagt opp til en realvekst i de frie inntektene til kommunesektoren som dekker demografi- og pensjonskostnader og som i tillegg gir sektoren et økt handlingsrom. Veksten i de frie inntektene til fylkeskommunene i de årlige budsjettproposisjonene har i perioden 2022–2025 vært flere ganger så høy som i foregående fireårsperiode. I saldert budsjett for 2026 er det anslått en realvekst i de frie inntektene til fylkeskommunene på 2,15 mrd. kroner. Dette kommer alle fylkeskommuner til gode, både i distriktene og i mer sentrale strøk med høy befolkningsvekst.
Inntektssiden til fylkeskommunene samlet besluttes av Stortinget i de årlige budsjettvedtakene. Deretter fordeles de frie inntektene gjennom inntektssystemet. De frie inntektene fordeles i utgangspunktet med et likt beløp per innbygger, slik at fylkeskommuner som vokser vil få økte skatteinntekter og innbyggertilskudd som følge av dette. Det overordnede målet med inntektssystemet er å bidra til at alle fylkeskommuner settes i stand til å tilby gode og likeverdige tjenester. Alle fylkeskommuner har ansvar for de samme oppgavene og tjenestene, men både etterspørselen etter og kostnadene ved å tilby tjenestene varierer. Utgiftsutjevningen i inntektssystemet skal utjevne disse forskjellene, slik at fylkeskommunene kompenseres fullt ut for ufrivillige kostnadsulemper i tjenesteproduksjonen.
Utgiftsutjevningen skjer i praksis gjennom kostnadsnøkkelen, som består av ulike kriterier med vekter. Utgiftsutjevningen skal ivareta alle fylkeskommuner, og kriteriene i kostnadsnøkkelen fanger opp at det er forhold både i distriktene og i sentrale områder som kan bidra til et høyere utgiftsbehov. Det er for eksempel en tendens til at fylker i sentrale strøk med høy befolkningsvekst har flere innbyggere i aldersgruppen for videregående opplæring, og utgiftsbehovet knyttet til dette fanges opp gjennom kriteriet innbyggere 16–18 år. Samtidig bidrar blant annet lange avstander og spredt bosetting til at mange distriktsfylker må ha en mer desentralisert tjenestestruktur, og merkostnadene dette gir fanges opp gjennom reiseavstandskriteriet.
Dagens inntektssystem ble innført i 2024 og bygger i hovedsak på anbefalingene til et ekspertutvalg og høringssvarene til utvalgets rapport (se Prop. 112 S (2022–2023) Kommuneproposisjonen 2024 for nærmere omtale). Kriteriene i kostnadsnøkkelen er valgt ut fra faglige analyser, og jeg mener at de grundige vurderingene som ble gjort i forbindelse med den forrige revisjonen av inntektssystemet fortsatt står seg godt. Jeg vil også understreke at inntektssystemet skal gi fylkeskommunene forutsigbarhet og stabilitet. Inntektene brukes til å finansiere viktige tjenester som ikke bør variere mye fra år til år, og da bør heller ikke inntektene variere for mye.
Jeg mener derfor at inntektssystemet som ble innført i 2024 må få virke noen år, før det eventuelt vurderes større endringer i systemet. Stortinget har tidligere bedt om en evaluering av inntektssystemet til fylkeskommunene i forbindelse med kommuneproposisjonen som legges fram våren 2027. Jeg vil da komme tilbake med en nærmere vurdering av hvordan dagens inntektssystem fungerer, slik Stortinget har bedt om.