Mitt spørsmål går til digitaliseringsminister Karianne Tung. Det er en eksplosjon i datasentre i Norge. Veksten er nesten doblet fra i fjor til i år, og det er meldt inn nye prosjekter tilsvarende en …

Mitt spørsmål går til digitaliseringsminister Karianne Tung.

Det er en eksplosjon i datasentre i Norge. Veksten er nesten doblet fra i fjor til i år, og det er meldt inn nye prosjekter tilsvarende en tredjedel av Norges kraftforbruk. Det skaper et økt press på naturen, det gir høye strømpriser, og fastlandsindustrien får hardere konkurranse når de trenger kraft for å kutte i sine klimagassutslipp.

Krafttildelingen følger førstemann eller -kvinne til møllen-prinsippet, mens de fysiske etableringene avgjøres gjennom plan- og bygningsloven rundt omkring i landets kommuner. Ofte vet ikke kommunene engang hvem kundene de skal ta stilling til, er. I Sandnes stanset lokalpolitikerne en hemmelig internasjonal kunde, men ikke alle kommuner tør å stå imot det voldsomme presset.

En sånn behandlingsmåte skiller seg også helt grunnleggende fra andre plan- og bygningssaker. Hvis IKEA skulle bygget et varehus i Sandnes, ville både politikerne og innbyggerne selvsagt visst hvem kunden var. Dette mener jeg og Rødt er en helt grunnleggende svakhet med dette systemet.

Jeg vet at ministeren er uenig med Rødt i at vi må ha et nasjonalt konsesjonssystem for datasentre, men det går også an å se på andre måter å regulere denne næringen strengere på. Jeg mener at et minimum burde være at lokalpolitikerne vet hvem disse kundene er. Derfor lurer jeg på om ministeren i det minste kan strekke seg til å sørge for større åpenhet i lokaldemokratiet og kreve at lokalpolitikerne og kommunene skal få vite hva slags kunder de har med å gjøre.