Etter fem år med ekstraordinær prisvekst fortsetter matprisene å øke. De har økt mye mer enn konsumprisen, altså den generelle prisveksten i samfunnet, og mye, mye mer enn lønnsveksten, som praktisk …

Etter fem år med ekstraordinær prisvekst fortsetter matprisene å øke. De har økt mye mer enn konsumprisen, altså den generelle prisveksten i samfunnet, og mye, mye mer enn lønnsveksten, som praktisk talt har stått stille. Fredagstacoen har blitt 100 kr dyrere, og det merkes.

Samtidig har næringsministeren gjentatte ganger hatt møter med dagligvarebransjen. Det kan virke litt som når bøllene i skolegården blir innkalt til rektors kontor, for de tre kjedene, NorgesGruppen, Reitan og Coop, kontrollerer 95 pst. av markedet. De har enorm markedsmakt, som de selvsagt bruker til å tjene penger, på bekostning av både kunder, bønder og andre produsenter og leverandører som er uavhengige. Inne på rektors kontor legger dagligvarekjedene skylden på alle andre enn seg selv. Næringsministeren har selv beskrevet det som en pekelek der de ulike aktørene peker på hverandre. Etter pekeleken får bøllene streng beskjed om å skjerpe seg, og så slippes de ut i skolegården igjen. Der fortsetter egentlig alt som før. Kjedene har like mye markedsmakt, prisene fortsetter å stige, og avkastningen på kapital er fortsatt skyhøy.

Jeg tror at det norske folk etter fem år er mektig lei av denne rutinen, at kjedene slipper unna, samtidig som regjeringen sier at de tar saken på største alvor. For å si det som Elvis Presley: «A little less conversation, a little more action, please.»

Spørsmålet er: Når kan vi forvente at regjeringen lytter til salige Elvis Presley og omsetter ord til handling og tar grep som sikrer både bedre konkurranse, bedre utvalg og ikke minst lavere priser i dagligvarebransjen?