Mener regjeringen at innvandring fra landgruppe 3 samlet sett bidrar til å redusere eller øke Norges behov for arbeidskraft og skatteinntekter, når man legger livsløpskostnader, sysselsettingsgrad og …

Mener regjeringen at innvandring fra landgruppe 3 samlet sett bidrar til å redusere eller øke Norges behov for arbeidskraft og skatteinntekter, når man legger livsløpskostnader, sysselsettingsgrad og bruk av offentlige ytelser til grunn – og hvordan harmonerer dette med regjeringens påstand om at Norge «trenger» denne innvandringen for å få samfunnet til å gå rundt?

Jeg ber om at statsråden underbygger svaret sitt med beregninger og tabeller.

Innvandrere fra landgruppe 3 defineres i SSBs statistikk som personer fra Øst-Europa utenom EU, Afrika, Asia (inkludert Tyrkia), Sør- og Mellom-Amerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand). Dette er ingen homogen gruppe. Et svært viktig skille går mellom de som kommer som arbeidsinnvandrere og de som kommer som flyktninger. Disse gruppene har ulike forutsetninger for arbeid og har ulike integreringsløp. Innvandring på bakgrunn av flukt er begrunnet i humanitære hensyn og rettslig forpliktelser, og gis uavhengig av arbeidskraftsbehov i Norge. Arbeidsinnvandrere fra tredjeland (utenfor EU/EØS) må som hovedregel ha tilbud om arbeid før de kan komme. Denne innvandringen er regulert og bestemt av etterspørselen i det norske arbeidsmarkedet.
Økt sysselsetting øker verdiskapingen og genererer skatteinntekter. Effekten av innvandring på økonomien avhenger dermed av hvor mye innvandrerne jobber, hvor raskt de kommer i jobb og hvor produktive de er. Arbeidsinnvandrere har naturlig nok høy og rask arbeidsdeltakelse ved ankomst. Det gir muligheter for økt produksjon og kan bidra til å dekke næringslivets etterspørsel etter spisskompetanse mv. Samtidig finner flere studier fra Frischsenteret, herunder Bratsberg m.fl. (2017) at sysselsettingsandelen blant innvandrere fra lavinntektsland generelt, og flyktninger og familiegjenforente spesielt, øker de første årene, for så å falle fem-ti år etter ankomst. Tredjelandsinnvandrere som har kommet som flyktninger og asylsøkere, deltar i mindre grad i arbeidslivet enn øvrige innvandrergrupper og majoritetsbefolkningen. Særlig gjelder det enkelte grupper, og kvinner mer enn menn. Lavere sysselsetting blant disse har flere forklaringer. De skal først gjennom et integreringsprogram, og mange mangler kompetanse som er etterspurt i Norge. Flere har lite utdanning og jobber som ufaglærte i lavlønnsyrker, der de bidrar til å holde viktige deler av arbeidslivet i gang.
Det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan innvandring fra landgruppe 3 «bidrar til å redusere eller øke Norges behov for arbeidskraft og skatteinntekter». Det avhenger først og fremst av at de kommer i jobb, forblir der og er selvforsørget, eller om de drar igjen. Arbeidsinnvandring kan bidra til å dekke kortsiktige behov for arbeidskraft, men det er mer uklart om innvandring er godt egnet til å løse langsiktige utfordringer knyttet til for eksempel aldring av befolkningen. Innvandrere skal også ha tilgang på offentlige tjenester, infrastruktur og bolig og kjøpe varer. Økt innvandring vil dermed også øke etterspørselen etter arbeidskraft. Innvandrere blir etterhvert eldre, og vil derfor i begrenset grad lette forsørgerbyrden i befolkningen.
I forbindelse med det første Brochmann-utvalget (NOU 2011:7) utarbeidet SSB en modellanalyse som viste at konsekvensene av innvandring for samlet verdiskaping og offentlige finanser først og fremst avhenger av i hvilken grad innvandrerne blir sysselsatt og hvor produktive de er, og at potensialet for å øke sysselsettingen er særlig stort blant innvandrere fra typiske utviklingsland. Beregningene, som ble oppdatert og utvidet i Brochmann-2-utvalget (NOU 2017:2), konkluderte med det samme. Disse beregningene viser at innvandrere fra landgruppe 3 har et negativt nettobidrag på offentlig finanser. Senere beregninger i blant annet Perspektivmeldingen 2021 viser det samme.